Bondelaget og jordvern

Relatert stoff:

Feilforvalter vi vårt naturgrunnlag? Hva gjør vi nå?

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit (tidl. jordbrukssjef), i www.Kommentar-Avisa.no – 17.01.12

I Nationen 06.01.2012 kan vi lese følgende om Bondelaget og jordvern:

”Bondelaget krev innføring av eit minstemål for fulldyrka areal per innbyggjar. - Det regjeringa føreslår på jordvern er ikkje bra nok. Vi føreslår at det blir sett ei nedre grense på 1,8 dekar per innbyggjar. Vi kan ikkje leve med den nedgangen vi ser i dag, sa leiar Nils T. Bjørke i Norges Bondelag under høyringa på Stortinget. - - - Bondelaget vil også at den føreslåtte heimelen for vern av matjord blir innført, noko regjeringa ikkje har tatt til orde for. I tillegg krev Bondelaget at jord som blir bygd ned må erstattast med eit dobbelt så stort nydyrka areal. - - -

Bjørke tok også til orde for at Fylkesmannen må få avgjere omdisponeringssaker, i staden for dagens ordning der kommunane har hovudansvaret for arealforvaltninga.”

Jordvernet m.m. utviklet seg akkurat som tidligere ekspedisjonssjef Normann (Landbruksdep.) sa i sitt avskjedsintervju om omorganiseringa av den ytre etat da Landbruksnemndene ble lagt ned og Landbrukskontorene underlagt kommunene. Ny kommunelov hadde også noe med dette å gjøre. Normann trodde bl.a. arealdisponeringa ville gå ganske bra så lenge de gamle jordbruks-sjefene satt i stillingene, men når de var borte, ville det gå verre.

Før hadde vi Jordstyrer av bønder stort sett – senere Landbruksnemder - med politisk innflytelse. Sekretariatet var Landbrukskontorene med en skikkelig Høyskoleutdannet mann som forberedte sakene etter jordlov, konsesjonslov o.a. for Jordstyrene. Sakene ble så ekspedert til Fylkene og behandlet i Fylkeslandsbruksstyrene, nå nedlagt. Ankebehandling gikk til Dep. evt. Sivilombudsmannen. Nå er bonden frakoblet all politisk makt!

Hele ordningen med Lbk osv. var en torn i øyet på mang en kommunal myndighet. De kunne ikke gjøre som de ville med arealene. Hensynet til mat- og råstoffproduksjon hadde enda en viss prioritet og var vanskeligere å overkjøre når de ville ta ei stor og billig steik av dyrka eller dyrkbar jord. Mang en herredsagronom har måttet tåle å bli upopulær i lokalsamfunnet av slikt, men han visste hva Borten/Haugland skrev i Naturressursmeldiga at det kunne bli ”skjebnesvangert” for en nasjon ikke å ha oversikt over de mat- og råstoffproduserende arealer.

Nesten verre var det at ikke Bondelaget og de økonomiske organisasjonene stod opp og kjempet for Landbrukskontorene og den gode ordningen vi fikk etter krigens harde mangelopplevelser. De syntes å tro de skulle få mer kontroll over hele produksjonen ved å skaffe seg Forsøksringer og egen veiledning og slenge Landbrukskontorene over til kommunene og legge ned Landbruksnemndene. Nå er de fleste av de sistnevnte borte og kontorbemanningen halvert, arealene etes opp med stadig større appetitt. (Bondelaget burde hørt på Hans Borgen i sin tid, da han advarte mot å rive grensene til landbrukets økonomiske organisasjoner. Da ble Bondelaget ikke lenger bøndenes frie talerør, men svært avhengig av org. som fort ”kan bli et mål i seg selv”, og ikke et fritt talerør for bøndene.)

Dette skjer i Norge med en selvforsyning på ca 39 % på kaloribasis, en bondestand redusert til ca 45 000 stressede bønder, forsumpning av store arealer, ikke kornsiloer,  et stigende underskudd av jord, vann og mat i verden som fører til opprør og landgrabbing fra de store nasjoners side. I tillegg siger Europa inn i stor finansiell krise – muligens blir krisen global. Fremdeles bygger vi ikke opp igjen det apparatet som tok vare på denne fundamentale sikring av folket. WWInst forutså denne utviklingene i verden for mange år siden. Kineserne lo første gang de ble presentert for disse visjonene – noen år senere lo de ikke. 

Når dette kommer, vil i allefall jeg nødig være i skoene til de politikere og fagfolk av forskjellig valør som ikke maktet å skille realverdier fra pengeverdier – og dermed førte folket vårt ut i sult og elendighet. Dette får man igjen av ”såkalte fagfolk” som ikke makter å sette faget sitt inn i en nasjonal ideologisk helhet og sammenheng – med alene slåss for økonomiske sektorinteresser. Noe ala, ”Leve Toten, skitt i Norge.”  Da blir det å protestere for all verden, men likevel bli med på ferden.  Slik oppførte ikke det ustuderte bondevettet seg før med Venstrehøvdingene fra Ole Gabriel Ueland til Jørgen Løvland i spissen. De bygde og sikret landet – nå rives det i rent pengejag.