Avisen Dagen og Kr.F.`s sviktende holdning til Norges konfesjonsbundne Grunnlov

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 15.05.12

I ca. 1985 skrev daværende sjefsredaktør i Dagen, Arthur Berg på lederplass om dommen i den store skolestriden i Setesdal. Det er helt andre holdninger enn de som etter hvert har arbeidet seg fram i avisen og vi ser i andre kristne trykksaker. Berg skriver:

"Den såkalte Stern-saken har mange oppsiktsvekkende og interessante sider. Den har ikke minst en lekse å lære oss når det gjelder spørsmålet om skoleverket vårt skal kristnes på ny eller avkristnes fullstendig. En norsk rett har slått fast at den kristne formålsparagrafen for skolen betyr noe. En skole med en kristen formålsparagraf er ikke det samme som en skole uten kristen formålsparagraf. Vi er lenge blitt tutet ørene fulle av den oppfatning at kristne formålsparagrafer har ingen betydning, enten de står i Grunnloven eller skoleloven.

Slike oppfatninger er naturligvis selvoppfyllende. Når ingen tror at Grunnlovens og skolelovens kristne verdiforpliktelse skal tas på alvor, er det til sist ingen som tar den helt alvorlig. Det kulturelle arvegods som man endog langt inn i den kristne kirke begynner å tro at det ikke lenger nytter å kjempe for, havner snart på museum.

Men nå har det altså på ny skjedd at en norsk herredsrett har tatt verdiforpliktelsen alvorlig  - - - de fikk fullstendig medhold når det gjaldt det moralske hovedanliggende.

Setesdals herredsrett gjorde det klinkende klart at bruken av stoff i skolestuene som inneholder pornografi ”undergraver grunnskolens moralske verdier”. Retten bruker de sterkeste uttrykk som at dette ”moralsk sett ikke er akseptabelt i en ungdomsskole. Den klargjøringen av at skolens kristne formålsparagraf setter helt klare grenser for hva slags materiell som kan trekkes inn i skolen, er verdifull. Det skaper klare linjer. Den understreker lærerens ansvar og lojalitetsforpliktelse mot skolens verdigrunnlag.”

Etter Berg fulgte noen år med F. J. Sæle, så tok Odd Sverre Hove over som sjefsredaktør i mange år – og hevdet sterkt at Gr.l. § 2 var satt ut av spill for samfunnet pga dommen i Høyesterett mot Børre Knudsen. Vi hadde en kort debatt om saken – hvor jeg hevdet at § 2 stod der fremdeles, og at vi burde gjøre som amerikanerne: å arbeide for nye h.rettsdommere som kunne gi oss en ny og riktig dom basert på § 2.  

Så gikk red Hove, av og vi synes å ha fått ytterligere svekkede holdninger til Gr.l. § 2 i Dagen. Nå ser det ut som de mer eller mindre har gitt opp kampen for ”evangelisk-luthersk” og lagt seg på full aksept av ”kristen humanisme” sammen med Kirken, en rekke organisasjoner og KrF.

Det synes ikke som man lenger kan lese innaboks at det i henhold til § 112 er forbudt å forandre Gr.l. ånd – modifikasjoner ja, men ikke de bærende hovedtanker som er naturrett og skaperrett forankret i de 10 bud og skaperordningen. Man synes heller ikke å kunne jussen som ble forelest i Kirkerett av prof. Robberstad som klart hevdet at det særegne med norsk Gr.l. var at den var ”konfesjonsbundet.” Man var helt klar på RETTENS KILDE.

Den nye lovteksten er for øvrig feil og med flere logiske brister.

Og hva den gamle Gr.l. har betydd for skolens kristne basis, synes også lite kjent – enda det i boka til IKO-leder Bjarne Hareide ”Skal kristendommen ut av skolen” understrekes Gr.l. helt fundamentale betydning som bolverk mot avkristninga av skolen. Enhver politiker som prøvde seg på endring av kristendomsfaget, tapte fordi: ”Så lenge Grunnlovens § 2 stod ved makt, hadde det ingen hensikt å drøfte et slikt forslag i skoleloven. I grunnen er det på denne grunnlovsparagraf alle forsøk på å sekularisere skolen den juridiske vei har strandet. Her stanget alle radikale skolepolitikere hodet mot muren. Disse grunnpilarer er ikke så lett å rydde av veien.” (s. 26)

Men nå synes man å makte det med god hjelp av bl.a. teologer og rettspositivistiske jurister som ikke synes å forstå betydningen av solid kristent lovverk for livene våre i det verdslige regiment. Det man den gang ville ha, var ”et humanistisk livssyn, som ”er av denne verden,” og som kutter ut av den kristne etikk det som passer i den aktuelle situasjon. Konklusjonen synes å bli: en profan-humanistisk etikk hvor det enkelte ”frie menneske” slutter seg til de normer som passer etter deres egen ”rettsbevissthet”. Dette skal erstatte kristendoms-kunnskapen og den kristne moral”. s. 36

Sakte men sikkert kom Gr.l. under angrep fra en rekke ledende personer som av forskjellige grunner ikke vil ”ta Gr.l. på alvor”, men henvise den til ”museum”. Og nå er vi dere – og man kan bare vente på det som kommer etterpå. Skolen er det klare eks. Når man ikke fikk revet den kristne forankringen direkte – som radikalerne ønsket – så gjorde man det bit for bit – bl.a. som statsråd Sivertsen gjorde det ved å få inn ”kristen humanisme”, og da var det gjort slik at kristendommen i realiteten ble borte fra norsk grunnskole, ja kanskje enda verre: dens forførelse til avguder. Nå kommer det til å bli virkelig fart i avkristningen og avviklingen av de friheter og velstand som satte oss i stand til å gå med Jesus Kristus til verdens ende.

Tiden er inne til å: ”Løft flagget høyt, det gamle korset fane. Til fritt det vaier over Norges land” mens vi minner hverandre om: ”Tusen år med Jesus Kristus, gikk vårt folk i tro. Synd ble byttet ut med nåde, retten her fikk sette bo.” JH