Urettferdigheten stor og kjærligheten kold
Relatert stoff:
Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no
– 23.11.11
Det er Bibelen som forteller oss at mot endetiden skal urettferdigheten ta overhånd – og som en konsekvens av det, skal kjærligheten bli kold hos de fleste. Det blir fort alles kamp mot alle. Og i vår tid må en minne om at kjærligheten har sitt utspring i Vår Far i himmelen – skaper og opprettholder av himmel og jord – og 1. Korinterbrev 13 forteller oss hva sann kjærlighet er (agape). Det er en grunnleggende livsholdning som bl.a. ”blir ikke bitter, gleder seg ikke over urettferdighet”, osv.– kjærlighet ikke primært eros – selv om den også er en dyp og rett livskilde underlagt samlivets bibelske agape.
Det er en Far med en kjærlighet som ga Sin enbårne Sønn til frelse for alle – og ikke vil at det skal gjøres forskjell på folk. Jeg har selv i min oppvekst opplevd en del av fattigdom og urettferdighet hos en enke som slet med å få endene til å møtes. En merket seg hvilke tanker og følelser det skapte – men som troen på Han hjalp meg og mine til å slippe bitter rot og misunnelse av folk som hadde det bedre. Vi bega oss aldri inn i opprørernes rekker.
På rettferdighets og kjærlighets grunn ble Norge gjenreist fra Guds møte med Hans Nielsen Hauge på jordet i Tune i Østfold 5. april 1796. Et mektig vitnesbyrd om Guds godhet og kjærlighet som siden preget Hauge for resten av livet gjennom forfølgelse og lidelse og de største påkjenninger – ikke minst dyp urettferdighet fra prester og myndigheter. Men som med Jesus, folket hørte han og samlet seg om han og de seiret og bygde det gode Norge.
Men det var andre krefter i hjertene til gamle Adam og ideologier som trengte inn i Norge og ville ha rettferdighet nå og med opprør og makt – ikke rett og fred innenfra i hjertene. Og det var forståelig i en fattigdom som var grov, og folk ble undertrykt og utnyttet.
Barnevandringene på Agder fra 1830 til 1910 forteller om en bunnløs fattigdom og dype følelser av nød og urettferdighet.
Vi hadde Lofthus fra Moland som reiste seg mot handelsfolket som importerte korn og solgte til en sulten befolkning for blodpriser – mens betaling i tømmer ble priset kraftig ned. Lofthus samlet oversikt og klaget til Kongen av Danmark-Norge tre ganger – men opprøret ble stoppet, og han døde på Akershus i jern i 1797 året etter at H.N. Hauge kom med Guds Ord og mot alt opprør. Han seiret. Ordet og Guds rike kom og fikk rom – i fred og uten opprør. (En av mine forfedre foret visst også Lofthus med opplysninger.)
Men noen syntes nok det gikk for sent og ville ha opprør i samfunn og politikk. Radikalismen seg inn med evolusjonslæra, det dyriske opprør. Kristenfolkets store undervisere og ledere som professor Gisle Johnson og biskop Heuch så faren ved at kristenfolkets store frihetsbrev i Grunnloven med maktfordelingen var truet. Kong Oskars fjerde sanksjonsnekt ble opprørets begynnelse. Gisle Johnson m.fl. hadde forstått det sentrale i at når ”maktfordeling gikk tapt gikk, alt tapt.” ”All makt” skulle ikke samles i Stortingets sal. I en verden som ligger i det onde – må makten være delt i samfunnet ikke minst i staten som satt med makten. De gikk ut med ”Oppropet til kristendommens venner”, og biskop Heuch sa: ”Himmelen er mørk og rød, det blir storm” (etter minnet) Vi var inne i det tiår (1880 – 1890) som rystet Norge. De fikk lite oppslutning, og Bjørnson hånte Gisle Johnson. Endatil på Sør Vestlandet hvor de hadde regnet med stor støtte, ble det lite med underskrifter.
Lekfolket satte nok pris på Gisle Johnson og biskop Heuch
m.fl. – selv om Gisle Johnson talte om lekfolkets forkynnelse som
”nødsprinsippet” enda det var de som hadde tatt hele frigjøringskampen mot
prester og embetsverk fra 1800 og oppover, samt oppbygging av landet. Lekfolket
så nok ikke klart hvor farlig det ideologiske som var på gang, men reagerte mer
ut fra hvem som hadde ytt dem rettferdighet og hjulpet dem ut av fattigdommen. De fulgte sine gamle Venstrehøvdinger –
selv om det gamle Venstre nå var splittet i de radikale, de moderate og
”nomadene”. ”Hald saman” oppfordret ”nomaden” J. Løvland dem til. De så vel
heller ikke at ved å svikte Grunnloven for velstand – som de knapt ble
skikkelig forklart – var vi ved en uhyggelig farlig skillevei i Norges
utvikling. Urettferdighet og fattigdom er farlig – det bør de rike på denne
verdens gods få inn i hodet også i dag i markedskreftenes tidsalder.
Men på Agder hadde tross alt lekmannskristendommen fått godt feste og dype røtter. Så på Fennefossgardene i Hornnes satt det mange haugianere som gardeiere med sine husmenn. Heislåttene var viktige for dem alle, men gardeierne sa: Vi har hest og kan kjøre fôret hjem, så vi tar de innerste og tyngste slåttene, så får dere de nærmeste. Det mildnet en god del.
Min mor var menighetssøster på Brandbu i tredveårene. Der var stor forskjell på folk. Store gardeiere og mange lutfattige husmenn med 10 og 12 barn på 1 rom. Mor, som var fra Romsdal og gode kår hvor haugianismen hadde preget bygda – var rystet og sint over det hun opplevde der hun gikk i pleie fra hjem til hjem. En far hadde gitt opp og sprengt seg i hjemmet sitt. Distriktslegen og hun tok jobben med å rydde opp. Menighetsformannen spurte om hun ville ha skyss til valglokalet. Ja, takk sa mor ironisk – for i år vil jeg stemme sosialistisk – noe hun ikke gjorde da eller noen gang siden. Skyss fikk hun ikke!
Mine foreldre var misjonærer i Mansjuria (nå Nord-Kina), og i enkelte menigheter var det tilløp til å leie en velkledd og rikt utseende mann fram til den beste plassen i lokalet. Far ble vred og tok en dag den fattigste og mest fillete tigger han fant og leidde han fram til god plass. Han var av haugianerslekt på Høgetveit. Gud gjør ikke forskjell på folk i noen sammenhenger – og det skulle praktiseres!
Nå er vi inne i markedskreftenes alles kamp mot alle – den sterkestes rett og overlevelse av den sterkeste. Krisene med dyp ulikhet og fattigdom banker igjen på Europas dør – kanskje også Norges. Hvor mye det da er igjen av de røtter som frigjorde og skapte det velsignede Norge som lå i mørket, men ble løfte ut i lys og velstand av lyset fra Ordet og det nevnte lekfolk – vil vise seg. Det kan hende det blir et tungt møte med en velkjent, men ny virkelighet for de fleste. Det mer eller mindre kjærlighetsløse samfunn – som nok kjenner eros, men ikke agape – blir et ondt samfunn fullt av urettferdighet. Veien fram er veien tilbake!