Røde roser og lys og hender – men hvor er Jesus?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 12.08.11

Røde roser i verden visner og lys brenner ned, men ikke de som kommer fra evighet med sann trøst som gir håp, fred og kraft. Der som fedre og salmediktere hentet trøst, kraft og håp fra, ord til trøst sunget i generasjoner. En evighetskilde, et fornyet paradis og lyskilden Jesus Kristus. Riket og kilden som enhver soldat vender seg til og ber til i skyttergravene. En helt annen trøst enn å holde hverandre i hendene i over en million mennesker.

Nei, i sådant uvær trenger vi ikke først og fremst jordisk trøst – hvor godt det enn måtte være å møte et forståelsesfullt blikk eller en hjelpende hånd når alt svikter. Vi trenger noe helt annet enn humanistens sanger. Vi trenger å lytte til hva fedrene sang og vitnet om hva som hjalp dem over sorgen og veien videre mot grav og evighet.

Det hev ei rosa sprunge

ut av ei rot so grann.

Som fedrane hev sunge:

Av Isais rot ho rann,

og var ein blome blid

midt i den kalde vinter

ved myrke midnattstid.

Slike roser dør ikke – det er det også sunget om i det nye Jerusalem hvor Guds barn er på vandring og hvor vi så gjerne skulle få alle med oss for å finne sann trøst og fred og fremtid:

Til en stad jag er på vandring

Synd er alltid utanfør

Livets tre står der i blomning

Der hvor rosor aldrig dør

Ref:

Har de blomer før sesongen

Snart de visner ned och dør

Til en stad jag er på vandring
Der hvor rosor aldrig dør.

Svårighetar her vi møter

Satans snaror her forfør

Inga fristelser i staden

Der hvor rosor aldrig dør

Næra kjæra er hos Jesus
Hvitkledt sjunger nu i kor

Ventar på at jag skall komma

Der hvor rosor aldrig dør

Og her er sorg og mørke borte, verdens lys er der og vil lyse for oss evig. Skriften vitner det, han sier det selv og historien bekrefter det:

”Atter talte da Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys; den som følger mig, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.” Johannes 8. Det brenner ikke ned, det oser ikke – men Han tar seg endog av våre rykende tander (veiker) så de blusser opp igjen og blir satt i staken og bringer Hans nådelys til verden. I Jerusalem står den syvarmede lysestake og vitner: ”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren hærskarenes Gud.” Sakarias 4, 6

”Når annen hjelp blir støv og duger ei, Du hjelpeløses hjelper bli hos meg”! Det er mange rundt i landet vårt og til verdens ende som av egen erfaring kan vitne om at dette er sannhet om tapene har vært aldri så smertelige.