Ønsker endret landbrukspolitikk snarest


Intervju med sivilagronom Jørgen Høgetveit av Svein Willy Sandnes (01/2011)


- Bøndene og produksjonen forsvinner med dagens politiske kurs. - Dersom ikke den norske landbrukspolitikken legges drastisk om, vil landbruksnæringen i distriktene - og dermed også typiske norske landbruksbygder - være så godt som utradert om få år - det er verst for folket. Det sier sivilagronom Jørgen Høgetveit etter den store markeringen som landbruksnæringen og reindriftsnæringen nylig arrangerte i Oslo.


Nylig var gårdbrukere fra hele landet samlet i Oslo for å markere at de ønsker en ny landbrukspolitikk. Også samer deltok. Både landbruksnæring og reindriftsnæring er i en alvorlig situasjon dersom ikke politikken legges kraftig om, mener Høgetveit.


1. Kan du kort si hva som er feil med dagens land-brukspolitikk og som gjør at landbruket legges ned?
Feilen er – meget kort sagt – at økonomer og teknokrater som nå har makta, ikke forstår forskjellen på realverdier og pengeverdier, industridrift og rett forvaltning av skaperverket.  De kan omtrent intet om fotosyntesen som bærer alt liv. (www.no.wikipedia.org/wiki/fotosyntese ) De forstår ikke hva menneskelivet er fundamentalt avhengig av - og kaller alt nærings-veier (vei til næring) som det selvsagt ikke er, men pengetjening. Derfor smadres bondens eiendoms-, forvaltningsrett og driftsmuligheter. Vi bruker pengemakt til å kjøpe mat ute og presse bonden hjemme. Bondeyrket nedvurderes, matproduksjonen blir grovt underbetalt (mens kjedene skor seg) – og det offentlige støtteapparatet (plan- og rådgivning) vi bygde etter krigen – legges ned. Det gjør at bøndene gir opp, ca. 4000 til året – og nå har vi ca. 45 000 – før 150 000. Vi mister ufattelige mengder kompetanse og arbeidskraft for å skaffe oss mat og råstoffer. De nevnte forstår ikke det A. Garborg forstod, at en kunne ha lommene fulle av penger – men sulte, tørste og fryse i hel om det ikke var mat, drikke og klede å få.  Dette er livstruende for hele folket å stelle seg slik langt her nord med lite jord og dårlig klima – ikke primært verst for bonden.


2. Hva med rovdyr?
Da rovdyrpolitikken kom rundt 1990, sa professor Nedkvitne ved UMB/Ås at den ville ta ca. 50 % av Norges beste beiter ut av bruk. På de ca. 10 millioner da norsk kulturjord brukes ca. 60 % til gras, og kombinert med beitene holder det oppe en fantastisk husdyrproduksjon basert på drøvtyggermagen. Bare sauen alene produserer ca. 13 % av det beste og reneste kjøttet vi spiser. Nå må vi frakte store deler av det verden rundt. Kuttes utmarksbeitene – legges drifta ned på mye annen jord som er avhengig av utmarksressursene for å ha bærekraft. I tillegg gror landskapet til og blir uframkommelig, og en rekke verdifulle rødlistearter som er avhengige av beitekulturen, forsvinner. Bomiljøet blir også så farlig at folk begynner å flytte fra bygdene. Bonden har aldri utslettet rovdyrene – men holdt de nede så det var mulig å utnytte utmarka til fordel for menneskene. Nå har vi nærmest fått en rovdyrdyrkelse som minner om nasjonal-sosialistenes dyrking av rovhundene – nærmest en religion som likestiller mennesket og dyr. Kun ulven ble utryddet – det farligste rovdyret – og har vært borte fra norsk fauna i 150 år. Ulvene vi nå har fått inn, er fremmede gener fra russisk stamme på ca. 70 000 ulv og overhodet ikke truet. Dessuten er vi ikke forpliktet etter Bernkonvensjonen å innføre den igjen. Ulveforvaltningen er stikk i strid med all annen forvaltning av flytting av fremmede gener. Har sentralmaktene en skjult agenda om å ta arealene fra bonden til annen bruk? Det er en ualminnelig stygg og farlig behandling av bygdefolket og dets næring vi nå ser. Det er ikke det minste rart de nå møter opp i Oslo. Det blir i det hele mange velbegrunnede distrikts-opprør nå! Dypest sett er det en frontalkollisjon mellom protestantisk nasjonale tenkning og – div – smietanker som styrer Europa som også er på vei inn i norsk styring.

3. Hva konkret er det som flertallet på Stortinget må stemme for og få vedtatt for at dette skal snu?
Det må først innse og bestemme seg for at bonden er den mest fundamentale og viktigste yrkesgruppe vi har i landet. M.a.o. få respekt for bonden, hans forvaltningsrett og for å produsere det vi ikke kan overled uten: Nok og riktig mat! Det er fundamentet for liv og helse og arbeidskraft over hele verden. Respekten for bonden må gjenreises. Dostovjeski ble aldri lei av å minne det russiske folk om at det russiske ord for bonde var avledet av kristen. Den vitenskaplige sosialisme brydde seg ikke om det – og det var ikke lenge før de sultet i en nasjon med noen av de flotteste jordveier i verden.

Så må den gamle retten forankret i Grunnlovens §§ 101, 105 og 107, det gamle plan- og rådgivningsapparatet i kommune og fylke og stat på plass igjen med de nødvendige bevilgninger. Så må det bli slutt på kjedemaktens rå pengestyring av matutbudet og prisene til bonden. Her må det inn en kraftig trustlovgivning. Stortinget må få helt andre visjoner enn det en rekke nordiske departementer skrev for flere år siden. De skrev at alt etter utviklingen ville 1-5 ganger Norges jordbruksareal (10 millioner da) bli satt ut av drift i Norden før år 2010 – tror jeg det var. De regnet tydeligvis med at EU hadde nok mat og forsvar så vi kunne bare legge det ned vårt – hvilket de også er i god gang med. Uhyre lite framsynt og en livsfarlig politikk som må snues snarest! Stortinget må dessuten sikre et enda bedre tollvern til beskyttelse for norsk produksjon. EU27 importerer i dag 1/3 av matbehovet sitt – noe som fort kan ta slutt i en sulten verden – spesielt på kornet som er den sentrale kilde til mat og fòr. Underskudd betyr proteksjonisme og eksportstopp – og importstopp til Norge

4.  Hva med arbeidsplasser i landbruket.  Hvor mange arbeidsplasser mindre har vi fått i norsk landbruk de siste årene - og hvordan vil det gå i årene som kommer med dagens politiske kurs?
Her blir det ikke bare snakk om tap av arbeidsplasser på gardene – men transport og en rekke foredlingsbedrifter og omsetningsapparat er avhengig av norsk produksjon. I dag sysselsetter ikke landbruket mer enn 2 % av arbeidskrafta – i 1930 var det 35 %. Bondestanden er som sagt redusert fra ca. 150 000 før krigen til ca. 45 000 (noen ønsker dem snarest ned i 25 000) i dag, og mange av disse er deltidsbønder og har ellers en meget ensom jobb på gardene. Barna er på skolen og reiser ut, og konene er i betalt jobb for å få hjula til å gå rundt. Jeg nevnte transport og foredling som utgjør titusener av arbeidsplasser som vil lide hvis vi tar inn mer foredlet var fra utlandet.

5. Er tilbakegangen i landbruket også i ferd med å rive ned hele bygdesamfunn på landsbygda - og hva kan gjøres?
Ja, på mange måter. Sentraliseringa og strukturrasjonaliseringa er så hard at store deler av småbruks-Norge kollapser. Norge er et småbruksland à, là Japan og bør mekanisere der etter, som Per Borten og Trygve Haugeland foreslo i Naturressursmeldinga i begynnelsen av syttiåra.  Å drive etter ”stordriftens fordeler!” i et småbruksland er farlig dumt på mange måter. Økning av matproduksjonen må primært komme fra de. Å drive stordrift basert på importert kraftfôr fra ca. 3 millioner da oversjøisk areal er grov ”landgrabbing”, umoralsk, usikkert og uklokt. Å bruke pengemakta vår til å kjøpe mat ut av sultne munner er minst like ille – når vi kan gjøre mye for å rette på dette ved å ta vare på oss selv. 

6. Hva med matvaresikkerhet?
Vi har nærmest ikke matvaresikkerhet i Norge med en selvforsyning på 35-40% og tomme kornsiloer, lite lager av salt, gjær, sukker o.a. vi er totalt avhengig av. Matmarkedet ute i verden vitner nå om begynnende panikk. Det farligste er at store deler av de produktive naturressurser ødelegges med stor fart. Det er farlig både for verdensøkonomien og matsikkerheten. Det er i all fall noen fundamentale ting å gjøre omgående.                 

a. Gjenoppbygge kornsiloene våre, men nå i innlandet og i fjell og fylle dem.

b. Stoppe all rasering av bondestanden og deres produksjonsjord og få fart på ny-dyrking og grøfting og ellers istandsetting av arealene igjen med tilførsel av kalk, fosfor og kalium og mikrostoffer. Norge har minst dyrka jord pr innbygger blant de fleste nasjoner, ca. 2,- da. Skal vi få mat-sikkerhet, må småbrukene i distrikts-Norge også få skikkelig behandling. Det må bygges opp gjødsellager og lager av andre driftsmidler for jordbruket. Før var det hestedrift – nå er landbruket mekanisert og totalt avhengig av import.

c. Reduserte rovdyrbestanden så kraftig at bøndene kan forvalte utmarka på skikkelig vis igjen som før, til fordel for produksjon av kjøtt og andre goder for folket.

d. Gjøre lønnsomheten så god, sikker og fremtidsgarantert at ungdommen tar fatt på gardene igjen. Ressurser må settes inn i skole og media om matproduksjon og selvforsyning – slik at forståelsen og respekten for bondens fundamentale produksjon for nasjonen gjenoppbygges.

e. Bygge opp igjen landbruksadministrasjonen på kommune-, fylkes- og statsnivå med topp fagfolk til planlegging og rådgivning som før – med landbruksnemnder og fylkeslandbruksstyrer med bønder og fagfolk med reel politisk makt og gode økonomiske virkemidler. Universitet på Ås og Landbruksskolene må tilføres nok ressurser.

f. Vi må i dette globaliseringshysteriets tid forstå at vi bor i Norge som er mørkt, kaldt og jordfattig - og innrette oss deretter med hensyn til mat og energi o.m.m. i en høyst usikker verden.

g. Avslutningsvis nevner jeg at sjefen for Norgesgruppen - Leiro – nylig uttalte at det norske folk kunne oppleve tomme hyller og høye priser på korn, olje, grønnsaker, frukt og bær. En eldre, meget dyktig landbruksbyråkrat uttalte nylig at ”vi hadde stelt oss så dumt at vi kom til å oppleve sult.”
AKF/Krossen Media har laget en egen brosjyre for hjemmelagring av mat som en kan få for kr. 5,-. Når staten ikke sørger for matsikkerhet – får en gjøre det selv.