Kraft til andre – og store feilinvesteringer?

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 31.10.11

Allerede ved et større møte på Evje i 1996 ble jeg oppmerksom på at kraftprodusentene hadde store planer med kabler til England (57 mil i lengde til kr 15 milliarder), til Emden og Holland.

På mitt spørsmål om det betydde dårligere og dyrere strøm til Ola Nordmann, ble det svart så tåket som vel mulig. Nå har vi svaret, og det er ja.

Og kapitalgrådigheten fortsetter. La det være klart at da kommunene bygde ut bl.a. Brokke 1 og 2, var det fordi det var kaldt og mørkt her nord og vi trengte også noe energi til vår nasjonale foredling av råstoffer. Det var ikke penger som stod i fokus, men stort sett selvkost til forbruker. Det var jo skattepenger som stod for oppbyggingen. Slik ble det ikke lenger når pengemakta fikk fokus og ble rådende rundt 1991. (Ny energilov) Ikke bare folkets behov er ute av fokus, men også nasjonens første krav på sikkerhet og fremtid. Nasjonalstatstenkningen skylles bort for internasjonalisering og globalisering og ”havesyke” (grisk etter gods og penger) som det heter i Skriften.

Den veien har det gått både med landbruk og forsvar oppi mammons maktverden og en merkelig tenkning omkring fredsskaping. Før tenkte vi at gode grenser og rette holdninger mellom naboer var fredsskapende – nå tror man at bare man fletter økonomiene sammen, så kommer freden. Da tror jeg ikke man har forstått menneskenaturen eller makten rett.

Nå har makta fått dobbel Brokkelinje og den ene kabelen ut Fedafjorden til milliardbeløp – og flere står for tur, og el-prisene holdes stort sett oppe. Salgsargumentet er at de stadig skal sikre vårt strømfattige folk sikkerhet i tørre/kalde perioder – selv om de inderlig godt vet at hadde de regulert magasinene etter de gamle regler – hadde det ikke oppstått noen strømkriser.

Og aldeles ikke når man plusser på med småkraftverk og vindkraft, men saken er at man får euro i øynene og vil gjerne være ”det grønne batteri” for Europa.

Men så er spørsmålet. Hvor lenge trenger Europa vår strøm når det ene landet etter det andre bryter sammen økonomisk og hjulene stopper opp? De stort sett katolsk dominerte stater i Syd-Europa har skaffet seg enorme gjeldsbeløp, forgubbing av arbeidskrafta – og må reddes av de mer pliktoppfyllende protestantiske nasjoner i Nord, men hvor lenge? Hvor lenge orker folket i Nord-Europa å sy puter under armene på slikt slendrian?

Og hvis det bryter sammen i en kraftig depresjon – som det absolutt ligger an til av nevnte og flere grunner – så ligger kablene der til milliardbeløp – og hvem betaler for dem da? Skal folket betale også for denne dårskapen etter at energiverkene i stor grad har skodd seg på folkets skattepenger og attpåtil skaffet seg noe luksuriøs kultur ved salg av kraftaksjer?

En indisk professor ved et amerikansk universitet, skrev for mange år siden ”Den store depresjonen etter 1990”, og ”skjelvene” har vært mange og synes å tilta i styrke. Litt sikkerhet og beredskap burde man vel bygge inn for folkets trygghet og folkelykke – selv om styresmaktene ikke engang hadde sørget for nok politi til å sikre Det Norske Storting etter at det smalt!