Nylig ble det utnevnt ny politidirektør av justisminister Storberget. Mannen er en del av elitefolkene rundt statsminister Stoltenberg og er tidligere hans forlover. Han har også bekledd en rekke toppstillinger i statsadministrasjonen.
Nå er han 51 år og bor sammen med en mann på 43 år, og de
har ett felles barn og venter ett til fra USA som er surogattiprodusert! Å
skaffe seg barn på den måten, er forbudt etter norsk lov – likevel gjør de det,
og dette synes å bli sanksjonert av justisminister og statsminister som ikke
kan ha vært utvitende. Det må bety at dette er et nytt fremstøt for å
alminneliggjøre og åpne veien for ytterligere u-gudelig lovgivning og praksis i
steil opposisjon mot Guds skaper-ordning, og en viktig del av
kjønnsklassekampen. Da kommer det helt naturlige spørsmål: hvordan skal
dette forståes i helhet og sammenheng?
Da 68-terne begynte nedrivningen av Guds skaperordning –
familien – med Likestillingsloven som det sentrale verktøy – var et sentralt
kamprop: Kjønnskamp er klassekamp, klassekamp er kjønnskamp. Og det
innerste i marxistisk tenkning er nettopp det feministiske opprør og kamp som
retter seg mot det grunnleggende forholdet mellom kvinne og mann og ansvaret
for barna. De vil ha en matriarkatkultur (mor) og slutt på patriarkatkulturen
(far). (Fr. Engels har skrevet om dette i boken ”Familien”.)
Marx kom ikke lenger enn til å tale om kampen rundt produksjonsmidlene og kapitalen m.m. Men hans senere våpendragere skjønte at man fikk ikke ødelagt den kristne kultur om en ikke fikk fjernet religionen – les kristendom - (opium for folkene), avkristnet den kristne kulturen med alle dets institusjoner og ordninger – hvorpå hans åndelige våpendragere satte inn støtet nettopp her. (Les om filosofene i Frankfurtherskolen) Vekk med kristendomsfaget, vekk med familien og de kristne lovene som regulerer alt menneskeliv i de kristne nasjonalstater. Og nå er dette kommet så langt at man angriper Norges frihetsbrev: Grunnloven.
Men tilbake til kjønnsklassekampen og likestillingen. Kvinneopprøret – startet med fornyet kraft ved innsettelsen av Bjerkås som sogneprest av biskop Scheldrup i 1961. Vi hadde hatt sufragettopprøret i England i mellomkrigstiden, men de vant ikke særlig fram. Nå kom det med ny og farligere kraft i.o.m at man angrep på innsiden av kirken som skulle være lys og salt og Sannhetens støtte og grunnvoll. Man fikk kraft fra den religiøse feminisme – i et kraftig Gudsopprør. Kristenheten har aldri før hatt kvinnelige hyrder og lærere og skal ikke ha det etter Guds Ord. Nå var det gjort - og opprøret økte på med fosterdrapslov, (drap av Gudsbildet), masse opprørske familielover, partnerskapslov og Ny-ekteskapslov m.fl. – for til slutt å lage familien om til to kvinner som blir inseminert og mannen omgjort til en sæddonor mens far og slekten for øvrig fjernes fra barnets liv.
Men så kommer motsvaret fra mannssiden
i denne kjønnsklassekampen. To menn slår seg sammen – den ene
utnevnt som toppvokter av retten i Norge. De skaffer seg surogattibarn, og
makten signaliserer med all mulig tydelighet at disse kvinnfolka har vi lite
eller ikke bruk for. La de surre med sitt: Vi har makten og vi skal bruke den! Denne
kampen inspirert fra dypet - kommer bare til å utvikle seg videre om de
involverte og andre forstår det eller ikke, til det ytterligere destruktive
absurde – totalt uten bærekraft. Da raser velferdssamfunnet sammen og de
ødelegger hverandre – for revolusjonens barn har alltid ”spist” hverandre.
Når jeg skriver dette, minnes jeg ei kjent feministdame i
USA som uttalte etter noen års modning: Ta opp kampen med mannen og gjør han
til ei dørmatte – så kan du være garantert at du selv blir liggende under den
etter en stunds kamp.
Hvor ble det av den kristne kjærligheten i forholdet mann, kvinne og barn. Den er borte. I det iskalde perverse samfunn som nå oppstår, kan jeg garantere ut fra Skriften og historien at de som virkelig får lide, er kvinner og barn. Deres og vår eneste redning er å vende tilbake til ”evangelisk – luthersk” Grunnlovsgrunn, men da trengs det Bibelfunderte menn i begge regimenter.
Kom nå ikke å si at dette kunne man ikke forutse, kunne man ikke forstå – kan
ikke begripe at det har gått så fort osv med alle mulig unnskyldninger. Jeg er
redd saken er den at man brydde seg ikke ”om verdenssituasjonen fordi, man
hadde et rusk på øyet.” Man koste seg i
den ”borgerligidylliserende livsholdning” og ba helst om å få fred – nærmest
for en hver pris. Dette ble talt og forkynt og påtalt allerede før 1900 og for
over 30 år siden i nyere tid.
Nå rykker dagen fram til dagen i dag da samfunnet råtner på rot og vi siger under dommen. Hva gjør vi da? Ja, da er det lite annet å gjøre enn å melde seg i kampen om man ikke har tenkt å ule med de ulver som behersker skogene. Der hersker jungelens maktrett i ”alles kamp mot alle”, og Bibelens rettskilde med det levende vann er borte.