Kapitalismens sammenbrudd, eller…

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 30.09.11

Den 29.09.11 hørte en programmet Ekko på NrK P2 som drøftet bl.a. kapitalismens sammenbrudd. Med i debatten var bl.a. en professor med økonomisk bakgrunn, Valebrokk, E. Damman og Pål Steigan av alle. Sistnevnte var høyst forutsigbar og av liten interesse.

Men debatten var av en viss interesse fordi den stort sett dreidde seg om finanser, og når man snakket om ressurser så ble det ikke konkretisert hva man snakket om. Dreidde det seg om natur-, menneskelige- eller menneskeskapte ressurser som bl.a. finanser, teknisk utstyr? Heller ikke drøftet man holdninger og forvaltning og hvor verdiene kom i fra, bl.a. naturressursene og fotosyntesen. Derfor fant man heller ikke fram til kjernen i problemene som verden nå står overfor, selv om man stort sett var enige om at man gikk en høyst usikker framtid i møte både innen EU og den globale utvikling av økonomien. Valebrokk trøstet seg med den teknologiske utvikling, andre støttet seg til Kinas voldsomme framvekst og finansielle styrke osv. Steigan mante selvsagt fram kapitalismens sammenbrudd og det likefordelte utopia. Han skrev visst bok om saken for tiden. Etter min mening burde han heller skrive bok om sin visitt hos Mao og støtte til Pol Pot og ta en helhjertet avstand fra de folkene.

Men ingen gikk virkelig i dypet av problemene slik at man kunne stille en sann diagnose og kanskje øyne kuren som må til for å rette opp ferden mot stupet velferdsstatens sammen-brudd og ytterligere nød hos de fattige nasjoner.

At finansene var og er på vei mot kollaps er gammel nytt. En indisk professor i USA skrev om dette for mange år siden i boken “Den store depresjonen etter 1990” hvor han statistisk påviste at med ca 60 års mellomrom var økonomien så opphetet at den kollapset. Undertegnede har skrevet om denne boken gjentatte ganger.

Både svorne motstandere av kapitalismen og tilhengere av den satte altså ikke det historiske, ressursmessige og forvaltningsmessige lys på saken som må til for å få fram en rett diagnose.

Det undret en at sosiologiens grunnlegger - Max Weber - ikke var nevnt med et ord. Jeg sitter her med to av hans viktigste verker: Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd og Makt og byråkrati. Bare den første tittelen setter en på det rette sporet. Det er som forsiden sier: Det berømte verket om sammenhengen mellom puritanismen og fremveksten av den moderne kapitalisme. Han forstod mye, og her er flere nøkler. Det er mange år siden jeg leste dem, men så vidt jeg husker, påpekte Weber at det var synet på virkeligheten som Guds gode gåvor som skulle forvaltes rett, samt Gudsfrykt med nøysomhet og et rett familieliv blant protestantene i Holland som lot kapitalismen spire fram med sin velsignelse og velstand til Europa og senere Vesten og flere land med som kopierte opplegget helt eller delvis.

Norges vekst ut av elendigheten på 1800-tallet ble startet nettopp av disse tankene og kreftene ved Hans Nielsen Hauges uoppslitelige virke gjennom hardt arbeid og stor forfølgelse. Endog i dag viser 67 % av bedriftene på Vestlandet de suverent største eksportørene i Norge sine røtter tilbake til Hauge. Hans vektlegging også av familien og god og rett oppdragelse ga frisk og sterk ungdom som bygde landet i fedrenes fotspor. Ved hardt arbeid, frisk og rikelig med unge krefter og sparsommelig livsstil skaptes overskudd av nye ressurser for videre investeringer og videre vokster og fremgang.

Det er her på en rekke faktorer det svikter katastrofalt over hele verden i dag. Det er både forvaltningen av de fundamentale naturressurser og forbruket av det produserte, familiepolitikken og holdninger som har gått av sporet mistet ånden. Det er det som fører oss mot stupet.

Sosiologen Arne Martin Klausen ble satt på oppgaven å finne ut hvorfor utviklingen av et norsk fiskeriprosjekt i to landsbyer i Kerala i India utviklet seg så forskjellig. Hans konklusjon var at de menneskelige ressurser opererte på forskjellig måter i landsbyen dominert av katolikker kontra hinduer. De sistnevnte solgte sitt gode utstyr til nabolandsbyen og kom ikke ut av fattigdommen, mens de andre gikk det bedre med.

Nordens nasjoner ble dominert av evangelisk-luthersk kristendom protestantisme altså som i følge Max Weber har de aller fleste av de rette skapende holdninger i seg som skal til for å forholde seg rett til skaperverket i naturen og familien som skal til for å skape en bærekraftig kultur. Dette er det nå som svikter på bred basis i et mektig frafall og forfall i en grådighetens nytelseskultur som en knapt har sett maken til siden Romerrikets sammenbrudd. Kirken og knapt organisasjonene som har luthersk i sine navn bærer fram og forkynner dette budskapet helhetlig og i sammenheng. (Profeten Haggai skrev slik: Legg merke til hvordan det går dere. Man arbeidet men høstet lite i hus for Herrens hus lå øde. Og her kommer noe inn som nesten ingen regner med i dag: Herrens velsignelse. Endog kirkebønnen: gi oss godt og tjenlig vær, og kristelig råd til all vår gjerning er slettet av liturgien!)

Å tro at Kina i en liten bit av historien skal kunne bære verden framover med sin naturvandalisme som er gammel i dette landet, samt deres familiepolitikk er ren illusjon. De kan snart ikke brødfø seg selv mellom alle flommene og omfattende tørke. Bare les faglitteraturen om deres naturforvaltning. Men at Vesten skal få kjenne kloa av denne beinharde materialisme med vår egen svekkelse og avhengighet av dem, er jeg ikke i tvil om. Det er heller ikke Bibelen når den taler om Kongene fra Østen, og de gamle omtalte som den gule fare.

At de mer eller mindre katolske rikene rundt Middelhavet utvikler en kraftig og lite bærekraftig forfallskultur er heller ingen overraskelse. Familielivet deres har nå et reproduksjonsnivå på rundt 1,2 barn pr fertil kvinne og alt - også produksjonslivet forgubbes av en nytelsessyk befolkning.

Hvordan det vil gå med Norden som synes å halte etter i et tilsvarende frafall og utvikling peker jo i samme retning fordi man ikke har besinnet seg på den arven av tanker og holdninger som de store nasjonsbyggere viste oss i gjenreisningen av Norge i det nittende århundre. Men vi vet jo så meget bedre må vite i vårt akademiske hovmod!

Vi er m.a.o. langt unna Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd og i tillegg har vi skaffet oss et stadig mer maktsykt og kostbart byråkrati på nakken som i betydelig grad hemmer den vanlige mann og kvinnes arbeidsglede og skapermakt. Disse er igjen bakket opp av en pratende politikerflokk med liten forståelse for disse fundamentale tanker og holdninger ja ånd (M.W.) som skapte Vesten og Norden og som må på plass igjen om det skal bli håp om en rimelig fremtid for barn og barnebarn om Gud gir tid. De snakker om mer demokrati og åpenhet og synes ikke å ha den minste historiske kunnskap om at det var nettopp nevnte nasjonsbyggere bondehøvdinger som skapte demokrati i Norge. Mister man kontakten med våre historiske tanker og ånd og røtter som skapte det Norge vi nå nyter godt av kan man selvsagt ikke regne med at de avskårne blomstene vil holde seg særlig lenge.