Johan Arndt i sin historiske ramme

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 03.10.11

Johan Arndt var født i 1555 og startet sin gjerning i 1583. Han var luthersk prest, teolog og salmedikter. Han fikk altså sitt virke midt i en meget konfliktfylt tid. Katolikkene bekjempet protestantene. Og de hadde konflikt med de reformerte med bl.a. et annet sakramentsyn. Luther slo opp sine
teser i Wittenberg i 1517 og møtte i Worms i 1521 og ble bannlyst. Konflikten var i full gang. Katolikkene drepte store deler av de franske protestantene (hugenottene) Bartholomeus natten i 1572. Fra 1618-1648 drepte katolikkene store deler av de tyske protestanter. Videre var det truende situasjoner fra muslimene som hadde fått fotfeste på Balkan fra Bysants fall i 1453.

For lutheranerne og Johan Arndt stod det fast at de var ”frelst ved tro på nåden i Skriften alene”. Rettferdiggjørelsen var en tilsagt rettferdighet for Jesu verk og skyld alene ut fra Skriftens vitnesbyrd. Det var Romerbrevet 1, 16-17 som forløste Luther i hans tunge sjelekamp.

Her stod også Johan Arndt også fast, og var et Herrens vitne — en blant de største av kirkefedrene. Hans bok ”Den sanne kristendom” fra 1606 er oversatt til de fleste europeiske språk og regnes blant de store oppbyggelsesbøker i verden. Vi i Norges Kommentar-Avisa.no har brukt hans andakter i lengre tid..

Teksten under “Trekk av Johan Arndts liv” er innledningen i “Den sanne kristendom” og det underlige er at hans berømte drøm om synet inn i endetiden og Kristus-opprøret ikke minst av kvinnene er tatt med her. Det understreker en advarende linje i Bibelen mot feministisk ledelse fra Evas dominans, til dronning Jesabel som repeteres i NT og advarslene mot kvinnestyret i Esaias kp. 3 og 4 og en rekke andre steder. Det truer totalt menneskets forhold til Sannhetens kilde — og resultatet er ødeleggelse av ”det første riket” familien og etter hvert hele samfunnet og nasjonene. Det er vel årsaken til at denne Herrens vitne fikk bringe denne sterke advarselen først i sin berømte bok og er tatt vel vare på av hans senere trosbrødre.

Trekk av Johan Arndts liv

Det var på evangelisten Johannes' dag, den 27. desember, i året 1555 at Johan Arndt ble født i fyrstedømmet Anhalt i Tyskland Hans far, Jakob Arndt, som var hoffpredikant hos fyrsten i Anhalt. døde allerede da Johan var 10 år gammel. Velvillige venner tok seg imidlertid av den unge gutten, og ved deres hjelp fikk han anledning til å gå på flere skoler, uten å ligge sin fattige mor til byrde. I sitt 21. år kom han til universitetet i Helmstedt, og senere fortsatte han sine studier i Wittenberg, Basel og Strassburg. Like fra sin ungdom hadde Arndt en sterk kjærlighet til den hellige skrift, og han bestemte seg tidlig for at han ville tjene Gud og hans kirke på jorden gjennom preke embetet. Det var derfor dette som var målet for alle hans studier. Ved Guds hjelp og under stadig bønn arbeidet han flittig mot dette mål, og de store evner som han la for dagen, bidro også til at han gjorde store framskritt. Han oppholdt seg lenge på de to sistnevnte stedene, der han også holdt privat-forelesninger, over retorikk, etikk, fysikk, over Romerbrevet m.v. I Basel var han huslærer hos en polsk baron, som engang reddet hans liv. Arndt hadde nemlig falt ut i Rhinen, og ville sikkert ha druknet hvis ikke baronen hadde kastet seg ut etter ham og fått dradd ham på land.

I året 1583, da Arndt var 28 år gammel, ble han kalt til prest i Ballenstedt og Badeborn i sitt hjemland Anhalt. Samme år inngikk han ekteskap med Anna Wagner, datter av en embetsmann i Ermsleben. l dette prestekallet forkynte han Guds ord rent og uforfalsket i 7 år, inntil de reformerte fordrev ham derfra på grunn av hans troskap mot den lutherske lære. Men Gud styrte det slik at to ledige embeter ble tilbudt ham, et i Mansfeld og et i Quedlinburg. Det siste tok han imot, og i 9 år virket han som prest ved Nikolaikirken i Quedlinburg. Så ble han kalt til prest i Braunschweig. Her virket han i l0 år, men måtte også her utstå mye motgang og fiendskap fra sine motstanderes side. Ikke desto mindre var det her han begynte sin virksomhet som forfatter. Sin første bok om «Den sanne kristendom» sendte han ut i 1605. Uten å ane det hadde han dermed begynt en virksomhet som skulle bli til velsignelse for kirken i århundrer framover. Boken ble fra første øyeblikk mottatt med begeistring og takknemlighet blant de menige lemmer av kirken. Fra teologene, og da først og fremst Arndts egne embetsbrødre, reiste det seg imidlertid en sterk motstand, som etter hvert vokste til forbitrelse og hat både mot boken og dens forfatter. De beskyldte ham for vranglære, for svermeri, for papisme og kalvinisme. Hans tale om gjen-fødelse, om fornyelse, om det gamle og det nye menneske, slikt lød som fremmed tale for teologene i denne døde rettroenhetens tid. I sin iver for «den rene lære» hadde de nesten helt glemt at læren må etterfølges av et rett kristenliv, om den skal være til noen nytte. På denne bakgrunnen i er det ikke vanskelig å forstå at de anklaget Arndt for å kullkaste rettferdiggjørelsen ved troen, til tross for at dette var grunnvollen for hele Arndts teologi. En sterkt medvirkende årsak til kampen mot ham var nok også kollegenes misunnelse over å se hvordan boken ble mottatt ute blant folket.

'Det ble en tung og vanskelig tid for Arndt i Braunschweig. Dette skyldtes ikke bare forfølgelsene mot hans person. Byen Braunschweig var på denne tid utsatt for en grufull beleiring fra hertugens side. Under denne ble Arndt så mishandlet av en rå soldat mens han var ute i sykebesøk, at han selv ble syk og sengeliggende. En tid var feberen så høy at hans trofaste hustru fryktet det verste. Under dette sykeleiet hadde han en underlig drøm, som gjengis her, slik den er nedtegnet av dr. A. Wildenhahn

«Jeg drømte,» begynte Arndt sin fortelling, «at jeg var på en lang reise i et land som ennå var fullstendig udyrket. Jeg bar en stor vandringsstav og en pilegrimsdrakt og gikk hurtig og utrettelig opp de bratteste fjell. Da kom jeg til slutt inn på en vidstrakt fjellslette, som var omgitt av mektige trær rundt omkring. Jeg følte meg nå trett og satte meg i det bløte graset, hvis blomster prakt overgikk all skjønnhet som mitt øye noensinne hadde sett. Plutselig fikk jeg øye på et høyt kors foran meg, og på det hang Guds døende sønn. Øynene hadde han lukket, men fra sidene hans rant fremdeles enkelte bloddråper. Da jeg i smertelig andakt var liksom hensunket i dette syn, oppsto det en støy på begge sider. En stor flokk mennesker viste seg og dannet en ring om korset, og midt i kretsen reiste det seg en dommerstol, som en mann med et selsomt utseende steg opp på.

«Tal!» ropte han til mengden, «hvem er det som henger på korset der oppe?»

Og nå hørtes de forskjelligste stemmer om hverandre. Men mannen på stolen vinket med hånden, påbød stillhet og befalte at hver enkelt skulle avgi sin stemme.

«Han er tømmermannens kjødelige sønn,» sa nå den ene.

«Han er Marias naturlige barn,» sa en annen.

«Han bedrar seg selv og holder seg for Guds sønn,» sa en tredje.

«Ja, han er det som alle vi andre er» sa en fjerde.

«Han er inntatt av jødiske fordommer.» sa en femte.

«Han fornedrer mennesket under dets verdighet,» sa en sjette.

Nå trådte det fram mange unge kvinner, som var halvt kledd som menn. De rakte opp hendene og sa, den ene etter den andre:

«Han innskrenker kvinnens naturlige frihet.»

«Han gjør ekteskapet til et tvangsforbund.»

«Han vil oppdra våre barn til svake uslinger.»

«Han utelukker kvinnen fra folkets råd.»

«Han gjør menneskeheten til kristelige tjenere.»

«Vil hans ord,» spurte mannen på stolen, «bestå i all evighet?»

«Aldri!» ropte mengden. «Menneskeheten vil vel bære disse lenker en lang tid; men den frie kjærlighet vil gjøre den fri fra troens trykk!»

Nå oppsto en stillhet, og alle så opp til korset.

Da smilte Herren mildt, men med dyp smerte. Så bøyde han sitt hode og døde.

Da folkemengden så det fòr en mektig skrekk gjennom dem, og før de virkelig kunne fatte hva som skjedde, var alle jagd bort liksom av en stormvind, og ingen kunne sees på noen kant. Den døende Frelsers smil hadde fordrevet korsets fiender.

Men domstolen var blitt stående, og en engel steg opp på den og bredde ut vingene sine. De vokste, som vingene på den nyfødte sommerfugl, og bredde seg snart så vidt ut at de dekte hele jorden og nådde helt til himmelen. De lot det bare være plass til korset. Og over dette strålte et gyllent lys, hvis glans ikke har sin like på jorden. Og engelen rakte opp sin høyre hånd og sa:

«Se det Guds lam som bærer all verdens synder! Han vil komme for å dømme de levende og de døde!»

Derpå hørte jeg en himmelsk sang, liksom av tusen og atter tusen stemmer. De sang Johannes'-ord: «Verdens riker er blitt vår Herres og hans Salvedes, og han skal regjere i all evighet!»

Og da det nå lød et mektig amen gjennom det uendelige himmelrommet, så jorden skalv, sank jeg ned på kne og sang med i de himmelske hærskarers store halleluja.

Da våknet jeg.»

Forholdene i Braunschweig ble etter hvert nesten uutholdelig for den virksomme sjelesørger. I 1606 skrev han til sin venn Johan Gerhard: «Tilstanden i byen er slik at jeg har avsky for den og søker anledning til å komme herfra. — Hvis jeg ikke hadde min gode samvittighet og den Herre Jesu Kristi og apostlenes eksempel, kunne jeg ikke ha levd.» Senere skrev han til Gerhard: «I to år har jeg ikke hatt en god dag. Jeg hadde ikke trodd at det blant teologene var så giftige og onde mennesker.»

Da han så i 1609 ble forflyttet til Eisleben, fikk han roligere forhold å arbeide under. Her virket han både som prest og som assessor i konsistoriet, og nøt stor aktelse og kjærlighet så vel i menigheten som hos sin landsherre og sine kolleger. Her utga han også de fire første bøker av «Den sanne kristendom», og senere kom den femte og sjette bok. Foruten dette sitt hovedskrift utga han sin «Paradis urtegård», en bønnebok som ble til rik velsignelse for menigheten. Videre skrev han en postille over evangelietekstene, prekener over Salmenes bok, utleggelse av Luthers katekisme og et skrift med titelen «Søt og yndig lære om Kristi forening med de troende». Disse skrifter brakte Arndt i stor anseelse, ikke bare i Tyskland, men også i mange andre land. Fra de mest bortliggende steder kom ansette menn for å stifte bekjennskap med ham. Også blant teologene kom det etter hvert et omslag, idet flere fremragende professorer i teologi anbefalte studentene å lese Johan Arndts skrifter. Det sier også litt om hans anseelse at han i 1611 var blitt kalt til å være prest og generalsuperintendant (noe tilsvarende biskop) over fyrstendømmet Luneburg. Etter lang betenkning kom han til at han ikke kunne unnslå seg, da han så det som et Guds kall. I det hele hadde

Johan Arndt alltid en tilbøyelighet til å ville holde seg på de steder han var kommet til, når ikke viktige og uomgjengelige grunner tvang ham til å skifte oppholdssted.

I ti år skulle han komme til å virke med stor velsignelse i sin høye stilling. Den 3. mai 1621 holdt han sin siste preken i byen Celle i Lùneberg. Det var over den 126. salme: «De som sår med gråt, skal høste med frydesang». Da han kom hjem, sa han til sin hustru:

«I dag har Jeg holdt min likpreken.» Han fikk en svær halssykdom og lungebetennelse med sterk feber. Like før sin død ba han den 143. salme: «Herre, gå ikke i rette med din tjener, for ingen som lever, er rettferdig for deg.» Da ble det nevnt for ham hva som står i Joh. 5, 24: «Den som hører mitt ord og tror den som utsendte meg, har et evig liv og kommer ikke til dommen, men er gått over fra døden til livet.» Etterat han så hadde slumret en stund, slo han øynene opp og sa glad: «Vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårnes av Faderen, full av nåde og sannhet.» Da hans hustru spurte når han hadde sett denne herlighet, svarte han: «Nettopp nå har jeg sett den. Hvilken herlighet! Hva intet øye har sett og intet øre har hørt, og som ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte. Denne herlighet har jeg sett.» Da klokken slo 9 om kvelden den 11. mai, sa han: «Nå har jeg overvunnet.» Dette var hans siste ord. Han falt så i en dyp søvn, inntil han mellom klokken 11 og 12 om natten dro det siste sukk. Et trofast sannhetsvitne var gått hjem til sin Gud.

* * *

Hentet fra Johan Arndts bok: ”Den sanne kristendom” s. 7-9.

Lutherstiftelsen 1974 Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn. De skriver: ”Det nye opplaget er uten endringer.”