Av Jørgen Høgetveit, i
www.Kommentar-Avisa.no – 21.04.11
De tekstene vi leser
nå fremover mot påske forteller oss mye om oss selv og Jesu omsorg — tross all
svikt og svik. Vi skal om litt lese fra Matteus, men først minner jeg om alt
det apostlene hadde av ballast før de gikk inn i påskens forferdelige
opplevelser.
1. De kunne nok
store deler av GT — til og med utenat. De kunne profetiene om Messias som
skulle komme, for eks. fra Salme 22 Min Gud min Gud hvorfor har Du forlatt meg.
En ren skildring av korsfestelse lenge før romerne kom med den metoden. Og Es.
53 ”Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger,
straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått
legedom.” m.m.m.
2. De hadde sett en
rekke tegn og under som understreket det Jesus siterte fra Es, 42 (3-9) da han
i Nasaret begynte sin forkynnelse og fortalte om nådens år fra Herren og at det
nå var oppfylt for deres ører. 3. Flere
av dem hadde vært på Tabor og hørt røsten fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den
elskede, i hvem jeg har velbehag, hør Ham”! (Matt 17,5)
4. De hadde sett Han
vekke til live to døde og en tredje Lasarus som var under full oppløsning.
Skapermakten hadde bygd opp igjen cellene og skapt liv igjen i det stinkende
liket!
5. Jesus hadde
fortalt dem om Jonas`s tegn — og like før Han overga Sitt liv — demonstrerte
Han sin allmakt ved å uttale navnet Sitt: Jeg er - med slik makt at de falt til
jorden som døde. Likevel glemte apostlene alt dette.
6. Peter hadde endatil
fått en kraftig korreks fordi han tok Jesus avsides og talte Jesus til rette om
at dette forferdelige måtte ikke skje med Han!
Han fikk høre at han
bare var opptatt av og hadde greie på det menneskelige. Og det var kanskje
gjenreisningen av Israel som spøkte i tankene hans som da de gikk ut av
Tempelet.
7. I Getsemane fikk
en av dem beskjed om å stikke sverdet i skjeden – for Jesus kunne ha tilkalt
legioner med engler hvis Han ville! De så Han overga Sitt liv – men forstod
ingenting og flyktet.
8. Og så kommer vi
til Matteus der Jesus virkelig sier hva som skal skje med Han:
Mat.
kapittel 16 ”21 Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han
skulde gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de
skriftlærde, og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag. ”
Det var da
Peter fikk høre: ”Vik bak meg satan. Du er meg til anstøt; for du har ikke sans
for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.” Så lærer
Jesus disiplene om hvordan man skal berge sitt liv eller tape det.
Han gjentok
beskjeden i Mat 17, 22-23:
”Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i
hjel, og på den tredje dag skal han oppstå. Og de ble meget bedrøvet.” Så kunne
vi lese videre om hans kallelse i
9. Matt 26, 30-32.
Før de gikk til Getsemane fortalte Han dem hva som skulle skje. De skulle alle
flykte, og Peter skulle endog grovt fornekte han på tross av alle store ord om
at om alle andre sviktet, skulle ikke han. Jesus sier likevel til dem: ”Men
når jeg er oppstanden., vil jeg gå i forveien for eder til Galilea.” Det ble
også glemt i sorg og fortvilelse, inntil kvinna kom med englebeskjeden og minte
dem på det, og de elve kom seg til Galilea og fikk misjons-befalingen med store
løfter. (Matt. 28, 7) Matt. 28, 16, Joh.21 (I parentes bemerket var det
bare de elve apostlene som ble kalt dit og fikk misjonsbefalingen)
Han hadde sagt
dem alt dette forat de skulle tro når det skjedde - tro at det er Jesus, Guds
Sønn som hadde makt og liv i seg og ville seire over død og grav! (Joh. 13,19)
På denne bakgrunn
reiser det store spørsmål seg:
Hvorfor satt
ikke alle apostlene og mange flere utenfor graven påskemorgen og ventet på
oppstandelsen? Ja, hvorfor satt de ikke der i trossikker forvissning om at det
Jesus hadde sagt var sant og at hele Skriften var sann? Hvorfor var det bare korrupte løgnhalser av
vaktmenn fra romerhæren utsendt av
fariseerne som var der?
Det er mye trøst
i dette så underlig det kan høres. Når apostlene med sin veldige bakgrunn kunne så totalt gi opp - da
skal ikke vi fortvile om vi merker mørke og tunge tanker sige inn i sinnet og
vil ta makten og frimodigheten fra oss i dag hvor alt i samfunn og menighet
synes å oppløses. Herren overvant døden og ga ikke opp disiplene - men søkte
dem opp og ga dem individuell behandling, som en Peter, en Tomas, et par på vei
til Emmaus o.a.
Det er litt av et
studium og mye å lære av dette, og gir oss god hjelp i en ond og forvirret tid.
Og selv om vi undres over apostlenes oppførsel - er det all grunn til å undres
mer over oss selv for måten vi som folk tror og praktiserer påskebudskapet
på, vi som har disse store og livsavgjørende hendelsene vel bevist og
dokumentert.
Vi kan lese oss
til hva apostlene etter hvert gjorde, men spørsmålet til oss er hva gjør vi
ute i et Norge som ikke vil ha kristendoms-undervisning, feirer påske ved å lese krim, gå i fjellet, samle på
brunfarge, og noen tar med seg et og annet møte — men fordypningen i
påskebudskapet så det får makt over oss som sannhet og virkelighet – det synes
fjernt hos det store flertall. Hadde opptattheten av det sanne og rette vært
der - hadde alvoret vært tilsvarende i kampen for Guds rike - ikke minst i vårt
frafalne og forfallende Norge, som ligger oss på hjertet – da hadde tiden og
påsken vært brukt på en annen måte.
Einar Lundby sa
noen kloke ord om påvirking av barna og som gjelder helt generelt: ”Ikke tal
så mye til barna om Gud, men tal mye med Gud om barna.” Joda, vil skal
fortsette å forkynne om de vil høre eller ikke, i tide og utide som Skriften
sier det, men det er noe som må gjøres for å forberede grunnen i hjertene for
at Ordet skal bli tatt i mot: bønn. Be og bli ikke trette. Be alltid, sa
Jesus.
Men i et så
kunnskapsløst folk som vårt er blitt etter alle reformene - i motsetning til tilstanden
i tidligere tider og som det skal bli i Fredsriket hvor Gudskunnskapen skal
dekke jorden som vannet dekker havets bunn - må vi nå begynne undervisningen
helt fra bunnen av med Gud som Skaper.
”Jeg tror på
Gud Fader, himmelens og jordens skaper”.
I forkynnelsen
til jødene var ikke det så viktig, for det kunne de fra GT. Til de
hedenske grekere måtte Paulus imidlertid begynne der - og det må vi også
i dag hvor store tankebygninger har reist seg mot kunnskapen om Gud (2. Kor
10,5) og Gudskunnskap snart er borte i vårt folk. Man tror ikke at Gud er til.
Salme 10 og 14. Vi har en Johannesoppgave å gjøre som veiryddere — om enn på en
noe annen måte enn han.
Når tankesperrene
er revet og mennesket er brakt inn for Gud som skaper og en fortærende ild mot
all synd og urettferdighet — da er tiden inne til å fortelle om dette totalt
ufattelige at Han kunne vise Sin kjærlighet således at Han sendte Sin enbårne
Sønn for å redde den enkelte av oss - og endog ikke etterlot oss Farløse, men
ga oss en veileder, trøster og forbeder – Den Hellige Ånd - for å fastholde oss
det ufattelige budskapet om den korsfestede og oppstandne.
Og det er Han vi
som kristenfolk må få nye møter med om det skal bli kraft, trosoverbevisning og
frimodig kamp i møte med en hedensk verden.
La oss derfor
synge av hjertet Halmrast sin vidunderlige påskesalme om møte med den
oppstandne:
Å, salige
stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer
i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke
lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå,
Jeg levende
så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.
Tenk, jeg
som er ringest blant ringe, Den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg
skal hans hilsen frembære, Å, kunne jeg synge det ut!
Å, kunne ei
engler begjære Å gå med så salig et bud!
Å, salige
stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer
i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte
din trøst i den døde, Og dvelte ved gravnatten kun,
Så fikk du
ham levende møte, Å, salige, salige stund!