Av Jørgen
Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no
– 31.01.11
Når det er rett det biskop Berggrav sa i ”Når kusken er gal” i møte med nasjonal-sosialismen, så er det bare ett regiment, og det er Guds. At Gud – den eneste og levende og sanne Gud – styrer de to regimenter med forskjellige midler – er enn annen sak, men målet er det samme at ”alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” (Ap. gj. 17) Videre: at rammene omkring vårt jordiske liv kan opprettholdes mest mulig av rettferdighet i kristen forstand – ellers ville hele verden gå under i et forferdelig blodbad av vold og elendighet. Med Guds Ord skal det åndelige regiment forkynne og opprettholde sannheten blant oss – og med makt skal det verdslige regiment opprettholde den RETTE frihet og orden fra Bibelens rettskilde, ingen annen. Det gjorde man ved de store vekkelser og vedtagelsen av Grunnloven med ”evangelisk-luthersk” som rettskilde. Regimentene må ikke blandes sammen, men heller ikke fjernes fra hverandre, for de er begge Guds regiment.
Begynner vi å innbille oss at ”vår formørkede forstand” skal kunne kjenne sannheten – så er vi allerede på vei inn i verdens rike – hovmodets rike – frafallets rike – som går mot kaos – og etter kaos kommer diktatur. Guds rike kommer inn i verden ved åpenbaringsordet og Jesus selv og mennesker som er ”lys og salt” her i verden – også i politikken. Kristenmennesket – samme hvor det befinner seg – er en del av dette riket – Guds rike og Guds menighet – og den er ”sannhetens støtte og grunnvoll,” men også i det nasjonale samfunn. Svikter Sannhets bærere, overtar andre åndsmakter gjennom disse herrer i verdens mørke. Det visste de gamle som etablerte Grunnloven – som slo fast at over 50 % av regjeringen skulle være medlemmer av statskirken, noe selvsagt Giske besværet seg svært over. Berggrav m.fl. forstod det til fulle da de møtte nasjonal-sosialismen i 1940.
Derfor er det nøye sammenheng mellom den samfunnsmessige gjenreisningen av Norge og kristenvekkelsene fra Hans Nielsen Hauge og oppover. Det kom inn nye tanker, holdninger osv. som ga oss en ordnet stat – som også vernet SANNHETENS røster i kirke og menighet – og de på sin side skulle fastholde denne sannhet om Gud, mennesket og veien her på jorden fram mot evigheten. Blir ikke denne RETTEN og rettferdigheten holdt oppe med sann forkynnelse og rettferdige lover og maktutøvelse – gror urettferdigheten, og kjærligheten blir kold hos de fleste – og da er vi intet. Vi fryser i hjel i dette hedenskapets mørke med surrogater til slukking av livets tørst og sjelens ”obotliga ensamhet”.
Merkelig debatt i Kr.F.
Desto mer underlig er debatten i KrF som lite eller omtrent ikke går i dybden om disse grunnleggende tema for om en skal ha en bekjennelsesparagraf eller ikke i et parti med kristendommen i sitt navn og skal kjempe for de kristne saker. Det burde være enda mer klart enn i Grunnloven at skal KrF være lys og salt i politikken – så må de selvsagt i sitt hjerte stå i daglig kontakt med selve salt- og LYSKILDEN – Gud selv gjennom Jesus Kristus. Hvis ikke, kan man bare glemme hele partiet – så unngår en i alle fall på det plan å bli kastet utenfor og tråkket ned som udugelig salt – som en ser det utvikle seg nå. Tragisk – men Bibelen har talt om dette igjen og igjen.
Har en selv tenkt å møte opp som lys og salt i egen kraft – blir det i beste fall som et stadig mer skrantende skolelys – men lys fra Guds rike inn i en fallen verden og nasjon er en i stadig mindre grad. Det ville være en stor fordel om mange av de som i dag står fram som ledere og lærere i menigheten og politikere i kristne sammenhenger – tok seg en lang pause og viet seg til grundige daglige studier av Bibelen – for så å forsette over i Grunnloven. Som et lite tilleggsstudium kan man gjerne lese ”Kirkens Grunn” som Olav Valen-Sendstad laget førsteutkastet til og som prestene las opp fra de fleste prekestoler i 1942. Biskop Berggravs mektige tale: ”Når kusken er gal” finnes også på internett. Let, finn på ”Virksomme ord” og les. Da blir det makt i lyset og kraft i saltet – i kampen mot nasjonalsosialismen m.fl. som fedrene nedkjempet.