Folkestyret
rives bit for bit
Av Jørgen
Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no
– 14.12.11
Nå er det lite igjen av folkestyret i kommuner og fylker, og
jammen bryr ikke flertallet av de folkevalgte seg heller mye om å få sakene inn
på Stortinget – i allefall ikke så lenge man har
makta. Makta må være delt sa Montesquie etter å ha
studert engelsk rett. I tillegg har ”den fjerde statsmakt” media – ikke folkevalgt
– skaffet seg mye makt og innflytelse over de folkevalgte og sakene til
behandling. Men denne gangen skal vi se på hva som skjer med det Grunnlovsfestede folkestyret i Norge.
Fra å være en bortimot feudalstat styrt av presteskap og embedsverk før 1800 – så ristet folket, anført av Hans
Nielsen Hauge og de gamle Venstrehøvdinger – åket av seg. Det var en selveiende
bondestand, vekket til åndelig og politisk liv av Hauges virke land og strand
rundt, som endelig ble frigjort samme år som Grunnloven av 1814 ble
vedtatt: Det norske folks frihetsbrev. Folkestyret i Norge er et
”bondedemokrati” (B. Furre) Sentralt i denne gjenreisningen av det frie Norge
var Sør-Vestlandet med Ole G. Ueland (Heskestad i Rogaland) Han som talte om
Norges to øyenstener; Bibel og Grunnlov. Han var sentral i Formannskapsloven og
den videre kampen oppover til Jørgen Løvland. Begge var solid tuftet i biskop
Pontoppidans ”Sannhet til Gudfryktighet” – og Bibelens menneskesyn lå i bunnen
for deres gjenreisning av Norge som et fritt og velordnet land med den RETTE
frihet og orden. RETTEN førte sine røtter helt ned i Mosterloven av 1024, også
med bekjennelsen til Kvite Krist.
Og denne frihet og orden ble rimelig godt tatt vare på –
ikke minst understreket Jørgen Løvland det som stortingspresident på Eidsvold i
1914 ved sin store tale der om Gr.l.
Folket ble respektert og regnet med i frie valg og fikk
delta i de mange utvalg i styr og stell – ble trenet og øvet til stadig større
ansvar for bygdas og landets ve og vel.
Men tidene skifter og nye tankebygninger presser seg inn –
og faktisk – det er ”intet nytt under solen” – ved Ny kommunelov av 1992 er vi
på vei tilbake til en ny form for feudalsystem – det som er velkjent på det
katolske kontinentet og i andre ideologier, men ikke i det protestantiske
Norden med røttene i Worms og ”evangelisk-luthersk”.
Selvsagt måtte det en gammel Venstremann til for å oppdage
det og si det høyt: stortingsrep. Torstein Slungård
som sa til Nationen 7.8 1991 at vi var kommet til et ”ideologisk veiskille”.
Han fortsatte: ”Forslaget til ny kommunelov innebærer at kommunene kan
avvikle de politiske organer som skal følge kommunens løpende virksomhet.
Resultatet vil være en voldsom maktkonsentrasjon hos administrasjonen og noen
få heltidspolitikere fra de store partiene. Man forveksler retten til lokalt
selvstyre med retten til å oppheve det lokale folkestyret.” I de
mange år jeg siden har prøvd å holde meg orientert om lovgivningen fra lov av
første grad Gr.l. til sektorlovene (mange u-lover) som har ynglet fram og
regulerer forholdet til Gud (kirkelover m.m.), forholdet i familien og andre
relasjoner til medmennesket i menighet og samfunn og forholdet til natur og
ting – så ser en det samme mønsteret. Folket og den gamle RETT kobles ut. Går
en så til de administrative lover for de som skal forvalte sektorlovene – så
ser en nettopp det Slungård påpekte: Kanskje mer lokalt selvstyre – riktignok
men mer og mer sentralstyrt – men også stadig mer oppheving av folkestyret.
Hos fylkesmannen er det ikke noe folkevalgt organ igjen etter at man