Bekjennelsesparagrafen og farlig kunnskapsløs tale

 


Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.05.11

 

Fredag 29.04.2011 hadde KrF sin debatt om bekjennelsesparagrafen på sitt landsmøte. Debatten var direkteoverført og kunne følges på internett. Jeg fulgte den lenge – og maken til kunnskapsløs tale i et ”kristent” parti har jeg knapt hørt. Ikke èn fikk fram de sentrale punkter i saken: Hvorfor satte fedrene inn en bekjennelsesparagraf da de startet KrF i 1933 på kne? (Her klappet man og hojet) Paragrafen innebærer et krav til både lære og liv!

Jeg har representert KrF i 2 perioder i kommunestyret, nok en periode i skolestyret og en periode som 2. varamann til Stortinget – og kjenner derfor partiet rimelig godt fra innsiden – og gremmes når jeg opplever den kunnskapsløse retorikken man hører i dag. Dette i forhold til mange av de menn en hørte før – for ikke å snakke om de gamle venstrehøvdinger en kan lese om fra Ole G. Ueland (bl.a. formannskapsloven) til Jørgen Løvland, sann fredsforhandler, vår første utenriksminister, statsminister og kirkeminister. Begge og mange flere bygde på arven fra Hans Nielsen Hauge og biskop Erik Pontoppidans lærebok ”Sannhet til Gudfryktighet.” Man burde vente med å tale store tomme, tillærte slagord og bruke retoriske knep inntil ”man vet hva man snakker om.” Vi trenger salt og lys fra folk som tror og kjenner Kristenretten!


Hva er de sentrale punkter i denne sak om at politikere i et kristent parti skal bekjenne seg til en kristen tro og føre et kristent liv? Årsaken er enkel:

  1. Gud er den eneste sanne og levende Gud. Alt annet er avguder. Leser KrF Skriften som de referer til – så vil de igjen og igjen møte profetene som har kraftige oppgjør med avgudene av tre og stein og gull. – eller tilbedelse av skaperverket i stedet for Skaperen – og galt gikk det. Tror de Skriften?
  2. Gud styrer den verden Han skapte og opprettholder gjennom to regimenter: det åndelige regiment (menigheten) med Ordet og sakramentene. Det verdslige regiment (samfunnet) med makten som ikke bærer sverdet forgjeves. (Rom. 13)
  3. Makten i det verdslige regiment skal brukes fra en rett rettskilde som skaper den Rette frihet og orden. For mye og gal frihet gir kaos og ender i diktatur. For mye og gal orden (byråkrati) ender også i diktatur. Rom. 13, 3-4. Versene taler om det onde som skal holdes nede og det gode som skal hjelpes frem – dypest sett er det Gudskunnskap og Guds vilje. Hvorfor taler man ikke dette med frimodighet – som fedrene gjorde?
  4. Den eneste RETTSKILDE som gir den beste frihet og orden med bærekraft er Bibelen med budene (du skal – du skal ikke) og Guds gode ordninger for menneskelivet og folket/ nasjonen. Denne retten har vist sin bærekraft gjennom århundrene i mange vestlige nasjoner ikke minst Norge. Bare les vår egen historie og se deg rundt i verden, men det gidder man tydeligvis ikke i dag. Det viser den kunnskapsløse retorikken man bl.a. hørte fra KrF`s landsmøte. Bibelens henvisning til fedrene og etterfølge deres tro (Heb. 13) er ikke moderne – selv om menneskehjertet er for evig og uforanderlig alltid det samme. Nå er vi kommet så meget lengre – mot stupet? Jeg har nettopp ferdiglest Alf R. Jakobsens ”Kongens Nei” – om krigen fra 9. april 1940. Det er en uhyggelig bok om totalt hjelpeløse pratmakere av gråtende politikere som brøt sammen – ute av stand til å ivareta deres første plikt: sikre folket liv og sikkerhet. Primært en karakterfast Kong Haakon VII og knapt en handfull politikere maktet å gjøre noe for folk og land, mens mange militære måtte dø p.g.a. avrustningen og sviket til disse folkene.
  5. Guds fundamentale vilje er at alle mennesker skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst – for etter det korte jordelivet å kunne leve evig hjemme hos Herren og ikke overlates til en evig fortapelse. Se bare Ap.gj. 17, 24-31. Les og tenk og tal ut fra Bibelen – og ikke bruk den som et knep for å vinne tilslutning.
  6. Bibelens ordning er basert på et samliv mellom èn mann og èn kvinne – som ble innskjerpet etter syndefallet –
  7. Menneskene finner – etter språkforvirringen i Babylon – sin plass i historien som nasjoner i et avgrenset stykke landareal som er Guds bolig for folkene og gitt til forvaltning på rett måte. Det er det få nasjoner som kan og makter i dag – for grådigheten ruinerer naturgrunnlaget i land etter land og sender dem ut i nød og fattigdom. Det motsatte skjedde i ”steinrøysa” Norge da kristendommen fikk tak og rett forvaltning skjedde med ”Gudsfrykt med nøysomhet”.
  8. Dette er det bibelske fundament man prater om, men vil slutte å bekjenne seg til slik at det kan være kristne mennesker som i bønn og arbeid kan svinge maktens sverd på kristenrettens grunn og skape en god fremtid for Norge. Innbill oss ikke at uten Gud skal vi makte alt – for Skriften sier at ”foruten meg kan I intet gjøre” – men jeg ”formår alt i Ham som gjør meg sterk.” Burde ikke realitetene i dagens Norge tale sterkt til oss om dette – slik at vi ikke fortsetter tilpassing til tidsåndene for å få flere med oss.

 

Hele vår gode Grunnlov er bygd opp etter disse prinsipper fra § 1 og et fritt, selvstendig og udelelig kongerike (Ap.gj. 17), med verdifundament i ”evangelisk luthersk” rettsfundament – som fører videre til de klassiske menneskeretter i Gr.l. § 96 og utover – for å avslutte med forbud mot å endre Gr.l. ånd i en ond og fallen verden.

 

Nå kan man tenke seg en rekke forskjellige KrF-politikere med nye bekjennelsesgrunnlag - de vil nok komme – som sier de vil være med og kjempe for de kristne verdier, men ellers lever et liv som ikke er i samsvar med kristendommen de arbeider for i KrF: Hva da? Tror dere noen vil tro på slike personer, feste tillit til dem? ”En gjernings spor, seg preger mer enn tusen ord.”


Man sier at Kr.F. ikke er noen menighet og derfor må få vekk bekjennelsesparagrafen. Det første er rett, det andre hviler på total kunnskapsløshet. Bekjennelsesparagrafen sørger for at man har troende kristne (frelste syndere av nåde i det åndelige regiment) som i liv og gjerning vil løfte maktens sverd på Kristen og Skaper-RETTENS grunn for å skape en rett frihet og orden i vårt kjære fedreland.


Man skal ikke prøve menneskers tro heter det, og derfor må en fjerne bekjennelses-paragrafen som likevel er sovende. For det første: Hvem er det som sover? For det andre prøves troen og det en i hjertet tror på hva en bekjenner med munnen og utfører i gjerning. Sier og gjør vedkommende det motsatte av bekjennelsen er vedkommende ikke sann og fortjener ingen tillit. De man nå åpner KrF for – kan ikke bekjenne at Jesus er Herre og be om at Hans vilje må skje i himmelen som og på jorden og at Hans Rike må komme til oss – i kamp mot de andre rikene bl.a. Det tredje riket av nasjonalsosialismen.

Vi har et utall av avguder og religioner, ideologier og ismer – stort sett oppkommet i menneskehjertet – og inspirert av satan for å avvise Guds vilje og Rike. Skal satan styre samfunnet? Det mente ikke fedrene som ga oss Grunnloven og enheten kirke – stat hvor regimentene gjensidig skulle hjelpe hverandre slik at kirken kunne føre folk til frelse og staten opprettholde en bærekraftig frihet og orden for folket.


”Kunnskap skal styre rike og land”  het det før – da tenkte man selvsagt på kristendoms-kunnskap primært – og den kunnskap som bygde på den for det var kristenfolket som startet skolen i Norge. Nå har man endatil ranet den fra den oppvoksende slekt. Med lov skal landet byggjast og ikkje med u-lov øydast, het det også fra eldgamle tider – og da var det selvsagt lover basert på kristen tro og tenkning og i Gr.l.`s sin ånd. Med oppblåst kunnskapsløshet prater man videre ut fra sin ”formørkede forstand” og uten det ”ljos (som) over landet strøymde.”.  ”Vil Gud ikkje være bygningsmann, me fåfengt på huset byggja,-” . Elias Blix var en klok og lærd mann.

Skal satan styre samfunnet nå – eller skal kristenfolket igjen lese Skriftens tale om Guds styring av ”det verdslige regiment”, vår gamle fedrearv i Grunnloven av 1814  og kjempe for det med frimodighet i politikk og samfunn i et Norge i vilt frafall og forfall?

 

* * * * *

”For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten?

Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;” (Paulus brev til romerne, 13, 3)