|
|
Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 03.08.11
I Aftenposten 11.09.2001 skrev daværende sentralbanksjef Hermod Skånland kronikken ”Barna vi må savne.” Han skrev: ”Kombinasjonen av eldrebølgen og lave fødselstall vil skape alvorlige finansielle og realøkonomiske problemer i de fleste europeiske samfunn også i Norge.” I den meget grundige analytiske artikkelen om utviklingen av økonomi og arbeidskraftssituasjonen nevner han bl.a. ”en tung offentlig gjeldsbyrde” ”nesten hvert eneste land i Europa sliter med.” Han sier: ”Men selv om vi får balanse regnet i penger, betyr det ikke at vi også har balanse regnet i arbeidskraft.”
Det vil være arbeidskraft og ikke penger som vil være ”den viktigste begrensende faktor,-”. I.o.m. en aldrende befolkning vil også konsumet synke og etterspørselen etter varer og tjenester gå samme vei.
Kronikken avsluttes slik: ”Vi kjenner historiske eksempler på at folketallet har gått ned på grunn av epidemier, hungerkatastrofer eller krigshandlinger, men at en hel folkegruppe, som den europeiske, viser tegn til å forvitre som et resultat av enkeltmenneskets egne valg med hensyn til barnefødsler, er noe fundamentalt nytt”. Han føyer til at kanskje er de politiske, sosiologiske og kulturelle konsekvenser langt viktigere enn økonomi og arbeidskraft. Dette er altså norsk og europeisk familiepolitikk i vårt århundre – i motsetning til Luthers og Hauges sterke vekt på familien og bygging av sterke familier og som bygde Norge i det nittende århundre.
Kronikken er dyster, men meget nyttig lesning ikke minst for statsminister Stoltenberg som nylig etterlyste flere barnefødsler. Han kunne jo ha startet med å få stopp på fosterdrapene og oppjustert respekten for mors arbeid i hjemmet ved den utskjelte kjøkkenbenken.
Nylig fikk jeg inn en link som til fulle bekrefter Skånlands syn. De hevder at enhver kultur som kommer under 1,9 barnefødsler pr fertil kvinne vil ha store problemer med å overleve og reise seg igjen. De som kommer ned på 1,2 – 1,3 har ingen mulighet for å bygge seg opp igjen. Det er ingen økonomisk modell som tilsier at de kan få det til.
England har nå 1,8 barnefødsler, Frankrike 1,6, Hellas 1,3, Tyskland 1,3, Italia 1,2 og Spania 1,1. Norge ligger på rundt 1,95,- vi bør ha minst 2,1. Bare enkelte områder på Sør-Vestlandet holder den gamle bærekraftige kulturen i hevd i Norge.
Særlig innvandring fra den islamske verden med mange barnefødsler synes å
kompensere noe – men p.g.a. en rekke andre faktorer bør man ikke ha noen
illusjoner om at dette skal gjenreise de synkende kulturer i Europa som har et
helt annet fundament. Det Europa som nå stiger over den historiske horisont, er
ikke det vi kjenner. Hellas har prøvd seg med triksing med budsjetter, men har
en lav produksjon, sikkert p.g.a. lite ungt initiativ, arbeidskraft og ingen
mulighet for å devaluere. Hellas`s vei mot økonomisk konkurs synes å være den
første staten som dukker under for godt – av nevnte grunner – som teknokrater,
økonomer ellers nesten ikke synes å ofre noen oppmerksomhet.