Apropos Nordahl Grieg

Av Dag Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 07.08.11

1936 var passert; 1940 kom: "Krigsopplevelsen reiste et hoved-problem for ham: En må våge liv og ta liv for å vinne igjen selve vilkåret for et verdig menneskeliv; friheten." Slik skriver Johs. Seland i boken "Mennesker jeg møtte"; F.v. 1990.

Seland møtte kaptein Grieg i Regjeringens Informasjonskontor, Kingston House, London nov. -43. De to hadde en hyggelig prat; "Ikke om krigen. Nordahl Grieg ville snakke om noe helt annet. Noe som akkurat i denne tid engasjerte ham sterkt.

- Jeg er så opptatt av Henrik Wergeland, sa han. - Krigsdikt har jeg skrevet nok av - på dette felt tror jeg ikke jeg har noe mer å gi. Men hvis jeg overlever denne krigen (han sa uttrykkelig "hvis") er det mitt dypeste ønske å gå i dekning i en hytte ved sjøen eller på fjellet i et par år for å fordype meg i Wergeland. Jeg vil så gjerne skrive noe av varig verdi om ham, noe som norske barn og norsk ungdom kan ha glede og nytte av i fremtiden. Jo mer jeg lærer Wergeland å kjenne, jo mer vokser han i mine øyne. Og hva som enn vil skje med vårt land i de kommende generasjoner - så lenge det norske folk er trofaste mot arven fra Henrik Wergeland, så lenge vil landet være "liv laga"."

"Hvis jeg overlever..." På tidspunktet ukjent for Seland, hadde kaptein Grieg søkt og fått innvilget deltagelse ved en Tysklands-bombeflight; iverksatt til Berlin 2. - 3. des.

"Sitt siste offentliggjorte poetiske arbeid, "Wergelandsfanen", hadde han fullført i dagene like før han drog ut på sin siste reise. Det er den merkelige historien om en bortgjemt, gammelt, gulnet, barnetroskyldig fane som under krigen dukket opp i Toronto. ... nå er timen kommet da ... våre flygere i Toronto har hentet sin fane for å bringe den hjem igjen til et fritt Norge." (Fremdeles Seland.):

"Der lå i byen Toronto,

bortgjemt, en gammel fane.

Hundrede år hadde gulnet

dens barnetroskyldige duk...

- Det var en tolvårs pike

som ivrig og stolt hadde sydd den;

men malt var den fnysende løven

av hennes eldre bror.

Så bar de den fram gjennom bygden,

Camillas og Henriks fane,

foran det allerførste

syttendemaitog som gikk ...

... frihet kan ikke stenges

inn i et fengsel av lykke.

Grønske snerker på vannet,

hvis elven faller til ro.

Her, hvor ånd hadde engang

ensom trosset Europa,

gikk friheten som en feber

i Henrik Wergelands blod

Skulle den, bortslengt av skjebnen,

tæres av glemselens møll?

Da reistes den brått opp mot stormen,

da fikk den sin villeste reise,

mens løven flammet i solen

og himmelhvelvingens sølv.

Ungdommen hentet sin fane,

Eidsvollsbarnenes landsmenn –

som nettop så våren visne

over sin hjembygds jord:

for frihet var ikke mere. ...

Nå flyger Wergelandsfanen –

over en hårdere ungdom

(ikke i sang om tyrannen,

men ute etter hans blod).

Venner styrtet i rummet,

men andre skrev deres rune –

det frihetsdikt som de levet –

med hugg av en ørneklo ..."