Apropos
Guds dom over nasjoner
Andakt av
Jørgen Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no –
”Hør Herrens ord, I Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi
det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap
finnes i landet” Hoseas 4,1.
Ordene i Bibelen om land og folk er det all grunn til å tenke over og besinne seg på i de alvorlige tider Norge gjennomlever nå, og vi snart skal feire vår nasjonaldag. Vi skal la Hoseas tale til oss, og flere av Herrens profeter som vil redde land og folk. Herren vil frelse og redde oss om vi bare vil lytte. Det er all grunn i dag til også å rope ut: ”Land, land, land - hør Herrens Ord!”
Det er Gud som fører sak, sannhets Gud – den eneste levende og sanne Gud med all makt i himmel og på jord – og den eneste som har gitt oss et navn som vi kan bli frelst ved: Jesunavnet. En frelsesvei som ikke oppkom i noe menneskehjerte, det gjorde Gud – mens vi på egen hånd laget oss guder av stein og tre og slo inn på de utallige avveier.
Men kan Gud føre sak med et folk – er det ikke bare enkeltmennesker Han har oppgjør med? Nei, slik taler ikke Skriften, heller ikke Hoseas her og heller ikke de andre profeter. For eks. sier Esekiel i kp. 14, 13: ”Menneskesønn! Når et land synder mot meg og gjør seg skyldig i troløshet, og jeg rekker ut min hånd mot det og sønderbryter brødets stav for det og sender hungersnød over det og utrydder både mennesker og fe av det,-”
Men hvordan synder et land? Jo, når Herrens talsmenn og myndigheter gir etter for folket i landet og/ eller selv slår inn på avveier i forhold til Guds vilje, og folkesyndene gror slik at de til slutt blir godtatt som lover i et folk. Da er det hele landet som synder. Det ser vi i vårt folk i dag. Men da begynner også Skaperen og opprettholderen av Sitt skaperverk som bærer livene våre - å reise seg mot oss. Da blir det alvor.
Esekiel sier i kp 20, 25: ”Derfor gav jeg dem også bud som ikke var gode, og lover som de ikke kunde leve ved.” Ja, slik går det når man forlater Guds Ord og vilje og loven – også slik som den skal brukes av en sann kristen som veileder gjennom livet, selv om vi ikke lenger er under loven, men under Kristus. Han er lovens ende til rettferdighet.
Esaias roper ut i kp. 10: ”Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser, for å trenge småfolk bort fra domstolene og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse.”
Jeremias sier i kp. 5,24:” – for de har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov, og foraktet Israels Helliges ord.” Da starter Gud sak med folket med sikte på oppgjør, dom og straff.
Hvorfor fører så Gud sak med landet og folket? Ja, det er klart ”fordi” sannheten er gått under. Hvorfor er sannheten gått under? Ja, det svares det like klart på. Kjærligheten som er av Gud – ja er Gud – er også forsvunnet og det har klar sammenheng med at Gudskunnskapen er borte. Gudskunnskapen som i Fredsriket skal dekke jorden som vannet dekker bunnen av havet.
Nå er saken den at landet er en gave gitt til folket og opprettet av Gud. Det ser vi av Apostelgjerningene 17, 24-27. Det er Gud selv som gir folkene land med grenser og tider for at de skal søke Han.
Og Gud har absolutt mye Han vil mene om politikken i et land, hva slags ledere folket velger seg og hvordan disse lederne i menighet og samfunn styrer land og folk, forholder seg til Gud og Hans vilje. Når denne styringen forlater sannhet, kjærlighet og Gudskunnskapen – legger Gud opp til sak med folket. Da går det altså mot oppgjør, dom og straff om en ikke lytter og bøyer seg. Det vitner Israels og Norges historie om. (Se Høgetveit sikter til? hvor dette er dokumentert.)
Hoseas sier videre hva
som skjer i landet og forklarer hvorfor: ”Mitt folk går til grunne fordi det
ikke har kunnskap; fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du
ikke skal tjene meg som prest, du glemte Guds lov, derfor vil også jeg glemme
dine barn”. Avguderiet hadde overtatt og kunnskapen fra visdommens kilde ble
glemt – og så kom de uhyggelige konsekvensene for dem selv og deres barn.
Norge er allerede
kommet langt på denne avveien og det går fort. Ikke bare glemmer vi
Gudskunnskapen i skolene (KRL-faget), de offisielle bibeloversettelser er ikke
sanne, forkynnelsen er blitt uhyggelig tynn mange steder osv. Man hører lite
”lov og evangelium”. Og for landets del skjer da videre det som vi ser her hos
Hoseas og hos flere av profetene. Vår Grunnlov som baserte seg på Sinailoven er
under harde angrep fra mange hold. Og vi har fått en rekke lover som tar livet
av oss som folk. Endog sentralbanksjef Skånland skriver kronikk i Aftenposten
om ”Barna vi må savne” og sier at han kjenner ingen annen sivilisasjon som frivillig
har tatt livet av seg selv!
Hoseas skriver i kp. 10, 4: ”De har talt
tomme ord, svoret falsk, inngått forbund, og retten skyter opp som giftige urter
på markens furer.” Og det står videre at jo bedre de
fikk det, jo flere avgudsaltere bygde de seg, kanskje i ”religionsfrihetens
navn”. Det skjer i Norge i dag.
Jeremias skriver i kp.2:
”Prestene sa ikke: Hvor er Herren? Og de som syslet med loven, kjente
meg ikke, og hyrdene falt fra meg, og profetene spådde ved Ba`al og fulgte dem som ikke kan hjelpe.” Over slike folk
lyder Ordet til folket: ”Før den ugudelige bort fra kongens åsyn, så blir
hans trone trygget med rettferdighet.” Ordspråkene 25, 5
Men Guds Ord står fast som Esaias sier det i kp. 60, 12: ”For det folk og det riket som ikke vil tjene meg, skal gå til grunne, og hedningene skal bli aldeles ødelagt.” Guds – vår Skapers vilje, er at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Derfor får vi et land. Og når man har fått et land, så er Guds vilje at vi skal bruke det til å ta vare på hverandre og bringe frelsens budskap til jordens ende som Jesus kalte oss til. Og denne Guds vilje er en god og herlig vilje. Tenk å få være hos Han i evigheters evigheter når tiden her nede er slutt – i motsetning til den gru Jesus ofte talte og advarte oss mot igjen og igjen. Enda er Hans hånd rakt ut! Enda har vi Ordet i blant oss i fred og frihet. Da er det fremdeles nådetid til omvendelse og bønn.