Ap. og radikalismens lange kamp mot tronen – om makten

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 13.05.11

Innledning

Stoltenbergs dropping av kongen i utdeling av Krigskorset med sverd den 8. mai er noe langt mer enn en glipp (feil). At man kunne utelate Kongen som øverst befal for stridsmaktene, mot gode råd og på frigjøringsdagen for 2. v.k. er utrolig. Da var det en mann som stod virkelig fast: Kong Håkon VII. Stoltenbergs forsøk på å overta Kong Håkons Krigskors på 8. mai var en snikende manøver på å overta Kongens historiske grunn. Det lyktes ikke!

Aps første statsmininister Nygaarsvold hadde sviktet folket og nasjonen katastrofalt og brøt sammen i gråt og ville gå av, men ble nektet av Kongen og Hambro – for man kunne ikke ha en krigssituasjon og regjeringskrise samtidig! Kongen med sitt trefoldige NEI til nasjonal-sosialismen - og Hambro, reddet de folkevalgte, nasjonen og gullbeholdningen. På denne dagen av alle med minnene om 2. v.k., en tid om hvem Kong Harald understreker at Kong Håkons NEI er en søyle under det norske kongedømme – velger sosialistene ikke å innby Kongen til å dele ut Krigskorset som hans bestefar hadde innstiftet! Dette er ikke bare en feil Stoltenberg – det er en lang og ond vilje mot kongedømmet fra radikalismen. Kongen taklet angrepet på en varm og intelligent måte som fremste representant for hjem og fedreland – ved å signalisere at han åpnet Slottet til audiens for krigsveteranene. Så måtte Stolten-berg krype til ”krigs-korset”!

Historikken om radikalismen

Radikalismen fra den franske revolusjon har forfulgt og plaget den kristne norske statsdannelsen fra J. Sverdrups rop om ”All makt i denne sal.” Da raserte han det viktigste prinsipp i styringen av Norge: Maktfordelingen – men parlamentarismen kunne ikke og ble ikke innført (kodifisert i Gr.l) fordi det var totalt imot Grunnlovens ånd - § 2 m.fl. Sverdrups mor og tante var franske, og tanten, som var sterk tilhenger av den franske revolusjon oppdrog han da moren døde tidlig. Slik kom opprøret inn i norsk statsdannelse – som var stikk i strid med Luthers og Hans Nielsen Hauges totale avvisning av opprøret i statsstyrelsen. Dette på linje med engelsk folkestyre. Riktignok er det viktige tilleggsforklaringer i kampen med kong Oskars fire sanksjonsnekt, men man burde jo likevel ikke holdt fast ved ødeleggelsen av maktfordelingsprinsippet i Gr.l. (parlamentarisme) når frigjøringskampen mot Sverige var over i 1905. I stedet fortsatte de med det som en sedvanerett som radikalismen nå vil kodifisere ved feiringen i 2014. (Makten i det verdslige regiment må være delt om det skal gå godt – men krefter er stadig på jakt etter å utvide sin makt på bekostning av de andres makt.)

Teologiproffessor Gisle Johnson med flere så radikalismen kom og advarte med ”Oppropet til kristendommens venner.” Biskop Heuch sa: ”Himmelen er mørk og rød, det blir storm” og ble det tiår 1880-90 som rystet Norge og vår forfatning. Mye av årsaken til det var at kristenfolket også på Agder, hadde levd i en ufattelig fattigdom og var blitt løftet opp av H. N. Hauge og Venstrehøvdingene. I oppropet fant man stort sett navn fra den bedre stilt elite – derfor gikk man ikke med. Fattigdom og dårlig fordeling av jordens goder er farlig. (Barne-vandringene på Agder 1830-1910 forteller mye om bakgrunnen) Kjærligheten blir kold av slikt – og hele nasjoner kan komme på gli mot stupet!

Venstre - som var det statsbærende parti i mange år – sprakk sakte opp i et radikalt og et moderat Venstre. Mellom disse fløyene strevde ”nomadene” med å holde dem sammen. Jørgen Løvland var en av dem. Han så hvilken vei det gikk og var dypt uroet av radikalismens framvekst i kultur (Christianiabohemene) og politikk. På minnesteinen i Kristiansand står noen av hans siste ord: ”Haldt saman.” Han hørte til de gamle kristne Pontoppidanianere som hadde utviklet Norge på basis av Hans Nielsen Hauges kamp og ånd og Ueland: 17. mai politikken som de kalte det. På flere måter prøvde Løvland å isolere ytterfløyene til h. og v. og samle de beste kreftene i en nasjonal Gr.l. politikk – men var for tidlig ute. (Koth.) Nå raknet det. Radikalismen i V. fikk mer og mer makt og begynte rivingen av nasjonalstatens grunnpilarer, familien, nasjonalstaten og kongemakten. Altså forløpere for Ap.

Radikaleren Gunnar Knutsen prøvde seg allerede i 1913 ved å svekke kongens rettigheter avtalt mellom Kongen og folket. Det forseglede brevet til Kong Håkon bekrefter det. De ville ta fra Kongen vetorett ved Gr.l. endringer, valg av etterfølger ved barnløshet, åpning og avslutning av Stortinget, og ordreutdeling. Kongen truet med abdikasjon og vant mange av sakene.

Som firmenning av Løvland (begge med aner fra Vikstøl på Evje) var oppkomlingen Knutsen ikke snauere enn at han veltet regjeringen Løvland. Men Løvland ville tjene landet og folket og var stor nok til å gå inn ”kjøkkeninngangen” i Knutsens regjering som Kirkeminister i 1915-20 og gjorde et stort arbeid på den gamle grunn – som Knutsen og radikalismen sakte arbeidet seg bort fra med stadig større sprekkdannelser i V – Ap kom på Stortinget i 1903 (5 representanter), senere bøndene (Bondepartiet/ Sp) og de kristne (Kr.F. 1933) brøt ut i hver sine partier til V. i dag er en skygge av seg selv.

Mellomkrigstiden og radikalismen

Ap gikk etter hvert til frontalangrep på det åndelige rettsgrunnlag (evangelisk-luthersk) i undervisning og institusjoner i hele mellomkrigstiden nå og i Gr.L. (Konf. ”Skal kristendommen ut av skolen” av leder for IKO, Bjarne Hareide.) Radikalismen grodde og utviklet sin opprørskultur i mellomkrigstiden med Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Tranmæl m.m.fl. Ap roet seg en stund og maktet for første gang å få regjeringsmakten ved regjeringen Nygaarsvold som førte Norge inn i et forsvarsløst forfall som endte i katastrofe. Regjeringens første ansvar er å sørge for folkets sikkerhet. Med deres nedrustning og ”brukne gevær-politikk” (også Gerhardsen) la de landet åpent med sin ugudelige og antinasjonale politikk og var totalt handlingslammet da nasjonal-sosialismen angrep. (Å være både nasjonal og sosial er bra. Men når du gjør dette om til –ismer på linje med ego-isme, da går man inn i det totale djevelske mørke). I denne artikkelen vil det føre for langt å skrive om de forferdelige aprildagene da Konge og Regjering så vidt reddet livet – men les Alf R. Jakobsens bok: ”Kongens Nei” – pluss gjerne på med Finn Jors ”Kong Haralds Nei” – så vil du se de lange linjene i katastrofene radikalismen har ført og fører Norge inn i ved å rive ”det første riket” (familien) og ”Norges rige” med dets ”evangelisk-luthersk” fundament (§ 2 m.fl.) som rettskilde for hjem og rike. (I parentes bemerket ser en flere og flere godt orienterte folk synes å forstå at dette går galt og skriver solide verk for å bakke opp Kongen som institusjon.)

Gjenoppbygging etter 2 v.k.

Da 2. v.k. nærmet seg slutten, ble Einar Gerhardsen hentet hjem fra Tyskland med tysk jagereskorte og fikk holde politiske foredrag på Grini (”Vår ukjente krigshistorie” av Jendal Antonsen) hvor folk knapt våget å tenke en politisk tanke. Gerhardsen fikk tale høyt – og man sa at han skulle overta etter Nygaardsvold som av redsel for Riksrett ikke våget å komme hjem til Norge enda. Han hadde jo for øvrig sørget for å gi en lov slik at ”stakkars” nordmenn fikk lov til å gifte seg på nytt – mens konene satt hjemme i et okkupert Norge og ventet på dem! Slik skadet han både det første rike og Norges riket fundamentalt.

Ikke før var krigen over, så strøk Gerhardsen og Tranmæl ned på Yongstorvet og ryddet AP.s kontorer. Istedenfor å sørge for at førkrigs-stortinget ble gjeninnsatt – satte man i gang med et lovstridig nyvalg – hvor også mye av kristenfolket var naive nok til å gå inn i en samlings-regjering. Allerede i 1948 går radikalismen med Gerhardsen i spissen mot kristenfolket og tar Oslo kristne læreskole. Man skulle nå inn i utdanningssamfunnet – og det skulle styres av radikalismen alene uansett midler. E. Gerhardsen hindret også Kong Olav i å bli kronet og salvet til konge som Håkon. Kong Olav fikk dog sørget for å bli signet i Nidaros.

Så river man Grunnlov, raserer Den norske kirke, kristendomsundervisningen (i sekstiårene), hjem og familie og svekker landbruk og forsvar – og etterlater det norske folk igjen i en hjelpeløs tilstand om det verste skulle hende.

Dette blir kraftig fulgt opp av 68-åtterne som nå har makt, og mange hører hjemme i Frankfurtherskolens radikalisme med Marcuse, Gramsci, Rosa Luxemburg m.fl. Man vet hva de lærer og ser hva som skjer! Det er et kulturopprør fra dypet.

Så er man framme ved dagens begivenheter – som slutter seg inn i en lang rekke av ”smarte! svikefulle trekk av kulturrevolusjon – for å få nasjonen Norge til å bli noe helt annet enn de bygde og så fram imot, som bygde Norge i det nittende århundre. Og når man er vitne til den politiske utvikling disse folkene driver på med i alle de hovedrelasjoner enkeltmennesket og nasjonen lever i (til Gud, til medmenneske i hjem, samfunn og menighet og natur og ting) da ser en et land som viker av fra det fundament fedrene ga oss, som hadde bærekraft og Kongen ønsker fortsatt. Får disse radikalismens fanebærere fortsette – går det mot nye nasjonale katastrofer. Dette tror jeg kongen forstår, og på en rolig og klok måte signaliserer til Storting og folket hvor veien går til det sanne, rette og gode.

Konges styringsmakt

Oppi denne suppa står altså Kong Harald med sin historiske forankring tilbake til Kong Håkon og ”Alt for Norge” og får oppleve det ene anslag etter det andre med stor sinnsro og verdighet. Alt fra å korrigere Langeland (SV) som uhøflig bryter opp fra en Slottsmiddag før Kongen for å ta seg en røyk – og kongen bemerker at han ”trodde han var syk, men forstod at han var røkesyk”!

Han opplever at radikalismen stadig rasler med republikkvåpenet, og river mer og mer av den kristne nasjonalstats rettskilde og ber Giske (Ap) om å få beholde Gr.l. § 2 og 4. om ”evangelisk-luthersk” fundament for staten og at Kongen skulle bekjenne seg til dette. (§ 4).

Han opplever at de drøfter å fjerne deler av Hans sentrale vaktstyrke på Slottet – heldigvis mot ”Kjakans” kraftige protester.

Og så kommer aggressive og frekke humanetikere og spør kongen om det ikke er pinlig at Kongen i et multireligiøst samfunn er kristen. Kongen svarer vennlig: det er selvvalgt, og Norges konge skal være kristen.

Det er en trøstefull tanke oppi det hele, og det er det radikalismen ikke forstår. Det har med tillit og ”makt over hjertene” i folket. Tillit er ikke noe en kan forlange, men må få. ”Makt over hjertene” kan man heller ikke tiltvinge seg som Stoltenberg prøvde seg på med Krigskorset ved å tilrane seg makt på et område som klart tilhørte kongen og folket. I beste fall har han tillit bare hos 20-30 % av folket og SV enda mindre. Men kongen og hans slekt har bevist at de tenker og lever etter: ”Alt for Norge” – hvilket ikke radikalismen, og mye av presteskapet kan si. Man opplever heller at de står for ”alt for politikken og partiet” og ”alt for kirken”, men det synes ikke folket noe særlig om. De ønsker en som sier ”Alt for Norge” og står for det i praksis.

Jeg fikk nettopp inn en telefon fra Sirdal som fortalte om en gammel krigsveteran som før han døde ble spurt om det var Storting og regjering han kjempet for? ”Nei, jeg slåss for Kong Håkon. Han var en vidunderlig mann.” Nygaardsvold svek jo.

Jeg avslutter denne lange artikkel med: ”Gud sign vår Konge god! Sign han med kraft og mot, Sign hjem og slott! Lys for ham ved Din Ånd, Knytt med Din sterke hånd Hellige troskapsbånd Om folk og drott.” Be for de i høy verdighet – be over 2. Krønikerne 20.

Og man er glad for at det enda hver søndag morgen over Norge lyder: ”Gud signe vårt dyre fedreland”.