Carl Fredrik Wisløff er død

Av Jørgen Høgetveit

Professor, dr. theol Carl Fr. Wisløff har lagt ned vandringstaven her på jord i en alder av 95 år. Han fikk slag og døde med flere av barna sine hos seg. Stort er tapet av en hyrde og lærer man knapt har hatt i Norge i nyere tid.

Wisløff var født i Drammen den 31. desember 1908 av foreldrene Nils Fredrik Wisløff og Dagny Johanne f. Waalmann. Han ble gift med Ingrid Bruun og de fikk fire barn. Hun levde hos han etter Skriften som den gode "medhjelper" til det store arbeidet med Bibel-oversettelsen var ferdig. Da døde hun, i 1988.

Etter eksamen artium tok han teologisk embetseksamen i 1931, praktikum i 1932 og ordinert til prest i Den norske kirke og startet sin prestetjeneste i Vaterland kirke i Oslo - hvor han mottok rike impulser i samarbeidet med Anna Jensen for de mest forkomne i samfunnet. Han ble sterkt engasjert som sekretær i Student- og Gymnasiastlaget og arbeidet for de neste generasjoner lå han alltid sterkt på hjertet.

I 1940 ble han sogneprest i Birkenes i Aust Agder og fikk der lære å kjenne og sette pris på det kristne lekfolk - som han senere kom til å stå stadig nærmere. Da noen Osloakademikere begynte å omtale Birkenesfolk - som ble krigsfanger - på en stygg måte - rykket Wisløff ut til deres forsvar. Han kjente dem og gikk god for dem!

I 1947 ble han kalt til Menighetsfakultetet som rektor ved det praktisk teologiske seminar og var der til han i 1961 ble professor i kirke- og dogmehistorie. I denne stillingen ble han til han i nærheten av aldersgrensen trakk seg fra MF i en konflikt om Skriftsynet. I mange år nøt også Fjellhaug skoler godt av hans undervisning - 1 år var han også ved det lutherske seminar i Kobe, Japan.

Doktorgraden tok han ved UIO på "Nattverd og messe" i 1958. Det var en studie over Luthers oppgjør med den romersk katolske messeofferlære - den lære som Luther anså som noe av det verste hos katolikkene. Han skrev også en avhandling om "Oppropet til kristendommens venner" - oppropet til Gisle Johnson og biskop Heuch i deres forsøk på å stoppe de revolusjonæres fremmarsj i Norge. Han skaffet seg etter hvert betydelig kunnskaper både innen dogmehistorie, lutherdommen og liturgien - og hans venner hadde stadig gleden av å konsultere han når man trengte kunnskap på disse områdene - eller hans vurderinger i innfløkte teologiske spørsmål.

Han var en uhyre produktiv forfatter. Jeg hørte en gang at noen spurte hvordan han rakk alt: "Jeg tar vare på halvtimene" var svaret. Utover de utallige artikler og debattinnlegg, skrev han "Jeg vet på hvem jeg tror", "Martin luthers teologi" og i tre bindsverket av Norges kirkehistorie skrev han to av bindene. I tillegg kommer andaktsbøker og oppbyggelsesbøker. De fleste av dem er spredd i store opplag og flere oversatt til en rekke språk.

Men kanskje det viktigste arbeidet gjorde han sammen med Arthur Berg, T. Gilbrandt da de vel alle som sikre pensjonister startet arbeidet - etter en lengre tids debatt - med å gi oss en ny bibeloversettelse. Av debatten gikk det klart fram at Bibelselskapets 1978-oversettelse på aksiomatisk (etter mening) grunnlag var noe de var svært lite glad for. Den spredde seg ikke bare i kirken - men langt inn i organisasjonen ble den godtatt uten særlige motforestillinger. Dette på tross av oversettelsens mange feil og mangler. Det store arbeidet med NB1988 oversettelsen på konkordat grunnlag (ord for ord) ble ferdig i 1988. Etter hvert ble det klart at lekfolket hadde tatt signalene og ventet på deres oversettelse, og oversettelsen erobret stadig større deler av det troende lekfolk, og mang en forkynner og teolog måtte skifte ut sin moderne 1978-oversettelse.

Wisløff reiste land og strand rundt i årevis og vant seg en sikker og trygg tilhørerskare. Man hørte hyrderøsten og lyttet til hans orienteringer og råd i en stadig mer forvirret situasjon. Han hadde en usedvanlig pedagogisk evne - slik at kompliserte teologiske spørsmål og utviklingstrender innen kristenlivet ble belyst på en enkel og klar måte uten at han gikk på akkord med sannheten. I tillegg flettet han inn solid lære, sjelesørgeriske avsnitt - som en merket kom fra hans eget hjerte - derfor fikk man alltid noe både for hjernen og hjertet under hans talerstol.

I 1988 - da oversettelsesarbeidet var over - hadde man inntrykk av at det ble stille omkring Wisløff. Det syntes ikke som man hadde bruk for han mer. Vi i "Akademi for Kristen Folkeopplysning" var på utkikk etter en kapasitet som både kunne lære på Bibelens grunn, hadde oversikt og fagkunnskap til å drive kristen "folkeopplysning" og sendte vår formann tidligere prost Stein Henriksen til Wisløff for å høre om han kunne være med oss på våre seminarer. "Jeg er for gammel" var svaret. "Hvor gammel er du da"? spurte Henriksen - 82 svarte Wisløff - "ikke verre" repliserte Henriksen. Og da ga Wisløff seg og ble med oss i de påfølgende 8 år med rike bidrag - ofte 3 og 4 foredrag med kraft og innsikt. Vi har alt på kassetter for dem som er interessert. Da han nesten passerte 90 år sviktet hørselen så kraftig at han maktet ikke mer. Jeg kjenner knapt en mann som har nyttet sine gaver i trofast tjeneste for Guds rike til siste slutt som Wisløff.

Hans trofasthet for Guds ord fikk vi oppleve i mange taler. Han belyste det nesten bestandig ut fra hva Bibelen sa om seg selv. Bibelens selvvitnesbyrd lå han på hjertet. Bibeloversettelsen er allerede nevnt. Det var bibeltroskapen som drev han også her. Hans nærmeste venner - de som stod han nærmest innen teologien i mange år, har en inntrykk av var Øyvind Andersen og Olav Valen-Sendstad. Det sier jo også en god del.

I kontroversielle spørsmål - hvor han kanskje hadde tatt feil - var han ikke redd for å signalere åpenhet. I skaperteologien hadde han et avvikende syn - men da han ble spurt om Sæbø burde få utgi boken mot evolusjonslæren - konkluderte han med at han i trykkefrihetens navn burde få gi den ut. Det var i tider som var ennå trangere enn nå. Tusenårsriket er også kontroversielt og jeg husker han vandret i stuen hjemme og snakket høyt om saken - drøftende og spørrende - for senere å lese kirkefedrene og skrive flere gode kronikker om saken

Han var på bibelsk grunn - mot kvinnelige prester - deres lære- og hyrdetjeneste. Og da vi gikk ut etter nederlaget i Stavanger - hvor NLM hadde gitt kvinnene stemmerett til Hovedstyret sa han: "Når de ikke vil, så vil de ikke." Han hadde et uoppslitelig humør og koset seg ved gode replikker og var selv ikke snau. En gang han var med oss - var han ved litt ubetenksomhet satt opp tre ganger samme dag. Da han entrer talerstolen for tredje gang kommer det. "Jeg minner forsamlingen om at det er tredje gang jeg inntar talerstolen, og jeg kjenner jo at jeg ikke er åtti år lenger."

Det vil bli et stort savn etter denne stridsmann - som ikke av natur var stridsmann - men som ikke kunne tie når sannhetene fra Guds Ord ble undertrykt og som store skarer flokket seg om for å høre sannhets ord. Vi skal ta vare på den arven han etterlot seg og lyser fred over hans minne.*