Ikke nobel nok!
Av sivilagronom
Lars-Arne Høgetveit, i
www.kommentar-avisa.no
Det
hevdes av enkelte akademikere at de akademiske miljøer også i Norge er gode
miljøer, miljøer som tar vare på forskningens integritet, dyrker og hegner om den
vitenskapelige metodelære til punkt og prikke. Dette kan man i høyeste grad
sette spørsmålstegn ved – etter å ha fulgt en herværende evolusjonsdebatt i
nærmere 2 år i avisen Dagen.
Noe
av det groveste jeg har lest av diskriminering i akademiske miljøer fant jeg
nettopp i siste nummer av Creation magasin nr. 4 2004 s. 40.
( http://www.answersingenesis.org/creation/v26/i4/nobel.asp
)
Tittelen
er: ”The Not-so-Nobel Decision” og ingressen sier: ”Anerkjennelse nektet for
storverk av en stor vitenskapsmann - som også er en kreasjonist.”
Det
dreier seg om dr. Raymond Damadian
som oppfant MRI (magnetisk resonance imaging) som har betydd enormt i diagnostisering
av sykdommer og spart mange liv. Da Nobel prisen for ”fysiologi eller medisin” i 2003 gikk til denne
oppfinnelsen, gikk man glatt forbi selve oppfinneren og ga prisen til to andre -
som riktig nok hadde arbeidet mye med MRI - men ikke var oppfinnerne. Reglene
sa endog til at man kunne dele prisen mellom tre. Og de fleste som kjente denne
vitenskapelige saken trodde ikke sine egne øyne at ”de ikke inkluderte
Damadian.”
The
New York Times reiser spørsmålet om diskrimineringen kan være linket til Damadians ”utelukkelse og hans kreasjonisme”. Det
at en blir forbigått i Nobel sammenheng er ikke revolusjonerende, men
antydningen om at det er diskvalifiserende at man tror på Gud er interessant. Nobelkomiteen
i Sverige mottok 2000 protest brev på det man mener er en diskriminering!
En
kraftig antikreasjonist - den kanadiske filosofen professor Michael Ruse har endog
”skrevet om sitt dype bekymring” og tanken om at det var ”Damanidians
åpenlyse kreasjonisme som kristen” som hadde skylden.
Ruse sier videre at fra Nobelkomiteen synsvinkel” er det ille nok at slike folk
eksisterer, om man ikke også skulle pluss på med øket status og en pidestall
fra hvilken han kunne tale" Vel, klarer kan det jo ikke sies om
trangsynheten i akademiske miljøer.
Det er makta skriver
historien, men det er Gud som rår og får det endelige ordet!
Etter
hukommelsen utførte Kristelig Presse Kontor en undersøkelse om hvor mange
kristne ”stor menn” som av historiebøkene var nærmest slettet ut. Det var et
høyt tall!
En mann
som var med i norsk rikspolitikk fra tidlig i 1880 årene, av de første som så
fram til en politikk som frigjorde Norge fra Sverige og tok de første harde
støytene i konfrontasjon med Kong Oskar II - statsminister, første
utenriksminister og formann i Nobelkomiteen Jørgen Løvland er totalt glemt.
Ikke
er han nevnt i det siste store historieverket til Alnæs, mindre og mindre i
nyere oppslagverk, mens Michelsen og Nansen har fått rikelig plass igjen og
igjen.
I ”Norges
statsministre” skrives det: ”Jørgen Løvland var en mann som gjorde et voldsomt inntrykk på sine
samtidige, men som i dag nærmest er glemt av den jevne mann og kvinne”. Vel han
var - som en forsker nevnte det nylig - fra bondestanden, fra Bygde-Norge og
talte ny-norsk og var nærmest autodidakt - hvilket i seg selv er blitt ganske
ødeleggende for ens omdømme, men verre var det kanskje at denne mannen stod
urikkelig fast på grunnloven og regnet med ”dei truandes bøner” i store politiske
oppgjør som i Stockholm og Karlstad. I 1914 utbrøt han: "Gud hjelpe, dei
hev mista vitet og Vår Herre.” Og da Michelsen ville ta ære for
Karlstadforliket i festlig lag, kom det fra Løvland: ”Eg skal seia deg det eg far, at det var ikkje me karane i Karlstad
som berga Noreg i 1905, men dei truandes bøner”. Han
tillot ikke ære-ran fra Herren, selv ikke i festlig lag. Vitnesbyrd fra Oskar
Handeland sier at han stod haugianerne nær hele sitt liv og holdt seg til
Pontopidan. Men denne giganten i norsk frigjøring ble altså glemt! Nå skrives
det biografi om han - så får vi se hva som skjer med en regjering på flukt fra
frigjøringsverket til en global politikk: ”Verdensborger i 100 år”!
I Guds Ord kan
vi lese: ”Det er intet nytt under solen”. Vår frelser måtte nøye seg med
fattige kår, forfølgelse og til sist døden. Noe annet er ikke lovet oss om vi
følger Guds kall – selv ikke i akademiske miljøer – kanskje de kalleste vi i
dag har.