Ikke nobel nok!

Av sivilagronom Lars-Arne Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no

Det hevdes av enkelte akademikere at de akademiske miljøer også i Norge er gode miljøer, miljøer som tar vare på forskningens integritet, dyrker og hegner om den vitenskapelige metodelære til punkt og prikke. Dette kan man i høyeste grad sette spørsmålstegn ved – etter å ha fulgt en herværende evolusjonsdebatt i nærmere 2 år i avisen Dagen.

Noe av det groveste jeg har lest av diskriminering i akademiske miljøer fant jeg nettopp i siste nummer av Creation magasin nr. 4 2004 s. 40.

( http://www.answersingenesis.org/creation/v26/i4/nobel.asp )

Tittelen er: ”The Not-so-Nobel Decision” og ingressen sier: ”Anerkjennelse nektet for storverk av en stor vitenskapsmann - som også er en kreasjonist.”

Det dreier seg om dr. Raymond Damadian som oppfant MRI (magnetisk resonance imaging) som har betydd enormt i diagnostisering av sykdommer og spart mange liv. Da Nobel prisen for ”fysiologi eller medisin” i 2003 gikk til denne oppfinnelsen, gikk man glatt forbi selve oppfinneren og ga prisen til to andre - som riktig nok hadde arbeidet mye med MRI - men ikke var oppfinnerne. Reglene sa endog til at man kunne dele prisen mellom tre. Og de fleste som kjente denne vitenskapelige saken trodde ikke sine egne øyne at ”de ikke inkluderte Damadian.”

The New York Times reiser spørsmålet om diskrimineringen kan være linket til Damadians ”utelukkelse og hans kreasjonisme”. Det at en blir forbigått i Nobel sammenheng er ikke revolusjonerende, men antydningen om at det er diskvalifiserende at man tror på Gud er interessant. Nobelkomiteen i Sverige mottok 2000 protest brev på det man mener er en diskriminering!

En kraftig antikreasjonist - den kanadiske filosofen professor Michael Ruse har endog ”skrevet om sitt dype bekymring” og tanken om at det var ”Damanidians åpenlyse kreasjonisme som kristen” som hadde skylden. Ruse sier videre at fra Nobelkomiteen synsvinkel” er det ille nok at slike folk eksisterer, om man ikke også skulle pluss på med øket status og en pidestall fra hvilken han kunne tale" Vel, klarer kan det jo ikke sies om trangsynheten i akademiske miljøer.

Det er makta skriver historien, men det er Gud som rår og får det endelige ordet!

Etter hukommelsen utførte Kristelig Presse Kontor en undersøkelse om hvor mange kristne ”stor menn” som av historiebøkene var nærmest slettet ut. Det var et høyt tall!

En mann som var med i norsk rikspolitikk fra tidlig i 1880 årene, av de første som så fram til en politikk som frigjorde Norge fra Sverige og tok de første harde støytene i konfrontasjon med Kong Oskar II - statsminister, første utenriksminister og formann i Nobelkomiteen Jørgen Løvland er totalt glemt.

Ikke er han nevnt i det siste store historieverket til Alnæs, mindre og mindre i nyere oppslagverk, mens Michelsen og Nansen har fått rikelig plass igjen og igjen.

I ”Norges statsministre” skrives det: ”Jørgen Løvland var en mann som gjorde et voldsomt inntrykk på sine samtidige, men som i dag nærmest er glemt av den jevne mann og kvinne”. Vel han var - som en forsker nevnte det nylig - fra bondestanden, fra Bygde-Norge og talte ny-norsk og var nærmest autodidakt - hvilket i seg selv er blitt ganske ødeleggende for ens omdømme, men verre var det kanskje at denne mannen stod urikkelig fast på grunnloven og regnet med ”dei truandes bøner” i store politiske oppgjør som i Stockholm og Karlstad. I 1914 utbrøt han: "Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.” Og da Michelsen ville ta ære for Karlstadforliket i festlig lag, kom det fra Løvland: ”Eg skal seia deg det eg far, at det var ikkje me karane i Karlstad som berga Noreg i 1905, men dei truandes bøner”. Han tillot ikke ære-ran fra Herren, selv ikke i festlig lag. Vitnesbyrd fra Oskar Handeland sier at han stod haugianerne nær hele sitt liv og holdt seg til Pontopidan. Men denne giganten i norsk frigjøring ble altså glemt! Nå skrives det biografi om han - så får vi se hva som skjer med en regjering på flukt fra frigjøringsverket til en global politikk: ”Verdensborger i 100 år”!

I Guds Ord kan vi lese: ”Det er intet nytt under solen”. Vår frelser måtte nøye seg med fattige kår, forfølgelse og til sist døden. Noe annet er ikke lovet oss om vi følger Guds kall – selv ikke i akademiske miljøer – kanskje de kalleste vi i dag har.