Det går to utviklingslinjer gjennom hodene på forskjellige typer fagfolk og politikere. Den dominerende linjen drives fram av ènverden politiker som hviler på teknokrater og økonomer. De driver mot internasjonalisering og etter hvert globalisering og vil ha nedbygging av nasjonalstatene og fri flyt av kapital, varer, tjenester og folk. Deres orientering er relativ overfladisk for produksjon i områder med områdefordeler, maksimalisering av merutbytte og rimelig transport over store avstander. Drivende tenkning er videre - som i EU som er modell for mange av de storregioner som nå utvikler seg i verden - at ved å sammenbinde landene med handel og fred skaper man fred. Man tror man kan skape en utopi av "En verden" i fred.

Den andre linjen drives av politikere som forankrer utviklingsvisjonene sine dypere - og hviler på et langsiktig syn av biologisk produksjon og bærekraft. Mange av dem mener at den første linje hviler på illusjoner og vil føre til en ødelagt verden og en kommende eksplosjon før eller senere. De mener at de mindre enheter - hvor nasjonene gjør det de kan for å produsere i alle fall egne basalnødvendigheter av mat og råstoffer, administrert og forsvart innenfor nasjonale enheter og med godt samarbeid mellom nasjonene - er en sikrer vei å gå. Det vil gi den beste ressursutnyttelse og største sikkerhet for mat, råstoffer, fred og trygghet. De mener at det mer enn ordmessig er sammenheng mellom økologi og økonomi.

De hevder dessuten at all denne altfor billige energibruk og transport fører til stor ødeleggelse av naturen gjennom CO2 utslipp, sentralisering med nedbygging av uerstattelige naturverdier som skal bære fremtiden for oss. De vil for eks. heller bruke båt- og jernbanestransport som er mye mer energisparende enn bil- og flytransport, osv.

Så har vi selvsagt en rekke samfunnsutviklere med diverse mellomstandpunkter.

Linjen til de sistnevnte får etter hvert mange gode argumenter på sin side - og siden den andre siden er den tunge trendgiver i dag - konsentrer jeg meg om argumentene for linje nummer to.

I gjennom mange år har denne linjens talsmenn fremholdt at om en fortsetter på denne linjen fører det galt av sted. Kapitalens og grådighetens dominans må føre til det som verdens historien er full av eks. på. Historikeren Toynbee nevner 21 kulturer som er født, vokser, blomstrer, visner og går under. Et av standardverkene om matjorda i verden "Topsoil og zivilisations" forteller mye om årsaken til at det gikk slik: På sin lange ferd over jordans ansikt, har mennesket etterlatt seg ørkener i sine fotefar, er deres dystre konklusjon. Og signalene for den vestlige sivilisasjon er ikke god både med hensyn på hva vi gjør med vårt ytre klima som ramme for produksjon av mat og råstoffer og livsmiljø, og den demografiske utviklingen, stabilitet og fred i og mellom nasjonene.

Jeg nevner bare tre stikkord: Klimarapporten fra Pentagon, kornsituasjonen i verden og Madrid. I tillegg synes det nå sikkert at både Nord-Korea og Iran har nok plutonium til å lage atombomber og virkelig megaterroisme.

Pentagonrapporten om klimautvklingen i verden peker på solide målinger av utslipp av CO2 og metangass - som de fleste av verdens klimatologer er enige om - allerede har begynt å få alvorlige konsekvenser. Prosenten av klimagasser er økt dramatisk og har ført til økende instabilitet i verdens klima med hensyn til økt tørke i viktige produksjonsområder, ofte korresponderende stor nedbør og flommer i andre områder. I tillegg kommer økende vindhastigheter med verre stormer og skadegjørende orkaner. For Nord-Europa peker de særlig på at vi har fått en økende avsmeltning av de store isområdene som Grønlandsisen og andre iskapper. De enorme tundraene i Nord-Russland og Sibir smelter også. Den økende mengde ferskvann ut i den nordgående varme, salte Golfstrømmen svekker kraften i den - slik at den kan snu lengre syd og ikke gi oss de store varmemengder som den har gitt oss her nord og som gir grunnlag for produksjon og bosetting. Skulle så det verste skje at tundraen går i oppløsning og råtner, vil enorme mengder metangass flomme ut i verdensrommet og øke veksthuseffekten formidabelt. Metan brytes raskere ned , men har 20 x effekten til CO2 til å fange varmen. I tillegg kommer albedoen (varmeutstrålingen fra jorden) fra Afrika - som nå synes å få effekt på Syd-Europa å slå inn med kraft og gjentatt tørke og storflommer. Afrika med sine enorme avskogede områder og 700 mil tversover, beliggende under ekvator er en varmeprodusent av dimensjoner. Pentagonrapporten kan ikke si nøyaktig når og hvor instabiliteten vil slå til, men de registrerer utviklingen og de mange forvarsler.

Befolkningsutviklingen og overbeskatningen av verdens biologiske ressurser er allerede dramatisk - og det synes ikke som verdens teknokrater og økonomer har særlig syn for at de må reinvesteres i naturen for å holde miljø og produksjon opp. Vi kan bare se på Norge med hensyn til vilje til å ta vare på den mest grunnleggende biologiske ressurs: matjorda og vilje til å holde den i god produksjon. Allerede i begynnelsen av nittiåra sa tre av Dep. i de nordiske land at alt etter rammebetingelsene for landbruket - ville fra 9 - 45 millioner da dyrka jord bli tatt ut av produksjon innen 2010. Det er Norges jordbruksareal 1 eller 5 ganger. Siden har vi fortsatt nedbygginga av kornjord som vi ikke har mer å dyrke av - samt avviklet 3-4000 bønder hvert år med storsamfunnets store tilslutning i kravet etter billig mat. Jeg har gjentatt mitt slagorda fra den tida - og gjør det gjerne igjen: "Billig mat til farlig pris."

Utviklingen for kornsituasjonen i verden er også dramatisk og har vært det gjennom mange år - for stadig å øke tilspissingen - i alle fall for en økende mengde fattigfolk. (Se "Verdens korn-" på www.Kommentar-Avisa.no) Kornet er den store målestokken på mattilgang i verden. I den situasjonen velger Norge å utslette våre kornlagre og svekke en grunnleggende beitekultur på innmark og utmark med rovdyrpolitikken - en beitekultur som borger for vesentlige deler av vår proteinforsyning i en stadig sultnere verden, 15% fra sauekjøttet.

Demografiutviklinga både i Vesten og Norge er så vidt alarmerende at en rekke samfunnstopper - bl.a. tidligere sentralbanksjef Skånland skriver om "De barna vi må savne" og påpeker konsekvensene de lave fødselstall får på arbeidskraftsida, realøkonomisk- og produksjonsutvikling og den sosiale og kulturelle utvikling - som han riktignok understreker ligger utenfor hans kompetanseområde, men som er av større fare for den sosiale stabilitet og ro for liv og virke enn de andre.

Og endelig kommer selve fredsutviklinga i verden - som altså skulle bli så framifrå når man bare fikk til globalisering og binde nasjonene sammen med samhandel. Regionaliseringa går framover med stor kraft med bla. EU som modell. (Se artikkel: "To Babylon" i www.Kommentar-Avisa.no) . De store multinasjonale selskaper vokser og sprer frykt. Og de verdensomspennende sammenslutninger av FN for internasjonal rett og NATO for forsvar og så alle FNs underavdelinger med innflytelse på verdensbasis. Forsvarsjef Holst sa i 1991 - noe some r gjentatt igjen og igjen: Vi har ingen fiender mer. Man undres om man har eller ikke har fiender når Putin uttaler ved NATOs nylige utvidelse at : dette er en fiendtlig handling. Og så kommer selvsagt Verdensbanken, Pengefondet og WTO som er selve fyrtårnet i verdenshandelen. Hva store deler av verden syntes om det, fikk vi se 9.11. 2001 da det ufattelige skjedde, at WTO og Twin Towers sank i grus foran våre øyne. Terrorismen spredde seg i verden- først i Midt-Østen og i en rekke afrikanske og arabiske land, for så å gå i land i Spania, Madrid. Og nå lammer frykt og kontrolltiltak flere og flere av de internasjonale transportlinjer på sjø, land og i luften. Hva gjør teknokrater og økonomer da? Fortsetter ekspertene "som ikke tar feil i den minste detalj - sin ville flukt inn i de store villfarelser"? eller skal de innse sine "regnefeil" og vi endelig få se en snunad i den nasjonale politikk. Kan vi igjen få prioritering av ressursbruken i Norge slik at vi igjen kan få et forsvar av grensene våre, stell av naturressursene som kan sikre våre basalbehov av mat, råstoffer og miljø, med vekt på lokal og regional produksjon, foredling og handel og en familie-politikk som kan sikre den felles fremtid vi måtte få i disse urolige tider. Før eller senere tvinger dette seg fram - og den som har innsett det i tide og gradvis omstilt seg til det - vil være i mye bedre stand til å ta vare på seg og sine og befolkningen i området.

Slik tenkes det i alle fall på høyt hold i Norge i dag - ikke hos så mange - men noen har lest og forstått Pentagonrapporten og skjønt signalene fra Madrid. En mann jeg snakket med hadde skjønt hva disse to stikkord innebar og da har man i alle fall et lite håp om at man vil legge om i tide. Vedkommende mente at dette ville snu opp ned på prioriteringer og politikk ganske snart. I hvert fall kan den enkelte mann og kvinne i Distrikts-Norge ta sine forholdsregler i det små og etter hvert få flere med seg. I www.Kommentar-Avisa.no har vi tilgang på en større artikkel om saken som stod i AKFs blad LYS for en tid tilbake - og som gir gode råd om hvordan man arbeider med naturgrunnlaget for å fremskaffe gode produksjoner for direkte konsum, evt. foredling og lokal handel. Kontakt oss om du er interessert.