Herrens straffedommer over et ulydig folk. Jesaias kap. 3

Av Stein Henriksen

”For se, Herren Herren, hærskarenes Gud, tar bort fra Jerusalem og Juda støtte og stav, hver støtte av brød og hver støtte av vann, helt og krigsmann, dommer og profet, spåmann og eldste, høvedsmann over femti og hver høyt aktet mann, rådsherre og dyktig håndverker og kyndig åndemaner. Jeg vil sette gutter til styrere over dem, og viltre barn skal herske over dem. Blant folket skal den ene undertrykke den andre, hver mann sin neste. Den unge skal sette seg opp mot den gamle, den æreløse mot den som er høyt aktet. Når en da tar fatt på en annen i hans fars hus og sier: Du har en kappe, du skal være vår høvding, og denne ruinen skal være under din hånd! Så skal han samme dag svare og si: Jeg vil ikke være lege! I mitt hus er der ikke brød og ingen klær! Dere skal ikke sette meg til høvding over folket! For Jerusalem snubler, og Juda faller, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren. De trosser Hans herlighets øyne. Uttrykket i ansiktene deres vitner mot dem. Om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, og de skjuler den ikke. Ve deres sjeler, for de volder seg selv ulykke! Si at det går den rettferdige godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger. Ve den ugudelige! Det skal gå ham ille. For det hans hender har gjort, skal bli gjort mot ham selv. Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere. Den vei du skal gå, har de ødelagt.

Dette kapitlet begynner med å presentere for oss hvem det er som taler her, og som handler med Juda og Jerusalem. Det er ”Haadon, Jahve sebaot,” ”Adon” betyr ”Herre” i betydning av ”en som har makt”. Når personalsuffikset for 1. person entall føyes til, slik at ordet kommer til å bli ”Adonai”, betyr det direkte oversatt ”min Herre”. Men det brukes først og fremst som omskrivning av Guds navn ”Jahve”. En ser da bort fra personalsuffikset, legger vekten på at ordet har de samme vokaler som Jahve har i den massoretiske hebraiske tekst, og oppfatter det i bestemt form: ”Herren”. Grunnen til omskrivningen er respekten for Guds navn, som gjør det umulig å bruke det. Allerede den greske oversettelsen av Det gamle testamentet fra omkring 200 før Kristus, Septuaginta, brukte ”Kyrios”- ”Herren” i stedet for ”Jahve”. ”sebaot” er flertallsformen for ”saba”- ”hær”. Det betyr altså ”hærer, hærskarer” og sikter, når det står som et attributt til ”Jahve”, til ”de himmelske hærer eller hærskarer Med dette uttrykket siktes det dels til ”himmellegemene,” 1. Mos. 2, 1 og 5. Mos. 4,19, dels til ”englehærene”, 1. Kong. 22,19. Det kan også gå på ”Israels hærer”, 1. Sam. 17,45. Vi står altså her overfor Skaperen og Oppholderen, Herren over skaperverket, men også Israels Gud, som leder dets hærer i krig.

Han er det altså som taler gjennom profeten Jesaja, og her taler til dom over Juda for dets ugudelighet og frafall.

Vi får høre at herren tar bort fra Jerusalem og Juda alle deres støtter, både brød og vann, så de blir rammet av hungersnød, og alle deres stormenn og ledere i samfunnet. I stedet innsetter Han ”naarim”, ”gutter” til å styre over dem, og ”taalulim” , ”kåte, ustyrlige krabater, slyngler”. Det er Herren som gir folket slike styrere. Og han gjør det som straff. Det er da heller ikke vanskelig å forstå hvordan det går med et slikt styresette. Samfunnet går i oppløsning fordi lovløsheten holder sitt inntog. Det blir som det står i vers 5: ”Blant folket skal den ene undertrykke den andre, hver mann sin neste. Den unge skal sette seg opp mot den gamle, den æreløse mot den som er høyt aktet.” Dette er billede på et samfunn i oppløsning, hvor Guds bud og vilje er satt ut av kraft, og hvor enhver lov som tar sikte på folkets velferd, har opphørt å eksistere. Da får vi en situasjon der barns og unges respekt for eldre blir borte, og den som ved sin ferd er aktet, blir trått under for. I et slikt samfunn er det ikke noe som holder sammen mer. Til sist står alle mot alle, og den sterkeste setter sin vilje igjennom.

En vesentlig grunn til at det har gått slik, er at kvinner har overtatt makten. Det har de kunnet gjøre enten fordi den innsatte lederen er mindreårig, eller fordi han er så svak og ettergiven at han er for et barn å regne. Men kvinner som ledere i samfunnet er imot Guds vilje åpenbart ved skapelse og syndefall. Derfor blir et slikt styre en forførelse, som ødelegger den vei folket er satt til å gå.

Slik var altså situasjonen i Juda på profeten Jesajas tid. Ikke så mange år før folket gikk under som fri nasjon ved at kaldeerkongen Nebukadnesar den andre erobret Jerusalem og førte de ledende i folket i fangenskap til Babel.

Kvinnestyre på bakgrunn av svake menn er altså et undergangsvarsel for en nasjon, og da må vi stille spørsmålet:

Hvordan står det til i vårt land i dag på bakgrunn av dette?

Dessverre må vi si at likheten er slående. Kvinnene rykker for fullt inn i stadig flere lederstillinger både i familien, kirken og samfunnet. Bakgrunnen for det er svake menn som synes å mene at det beste er fred for enhver pris. Men det er en holdning de har inntatt fordi de i utgangspunktet har gjort opprør mot Gud og Hans vilje, slik vi finner den i Den hellige Skrift. Og det er et opprør de til fulle deler med de makthungrige kvinner, sammen med de barn og unge som setter seg opp mot både foreldre og egentlig en hver autoritet.

I Juda på Jesajas tid snakket de åpent om sin synd likesom Sodoma. De satte sin ære i sin skam. På samme vis er det i Norge i dag. Hva enten det er utukt, ekteskapsbrudd, skilsmisser, samboerskap, homoseksualitet, fosterdrap, tyverier og mye annet, alt dette som drives i stor stil i vårt samfunn i dag, så får en inntrykk av at de som driver med det, ikke skammer seg over det, men innrømmer det åpent Derfor er de da også under den Guds dom som kommer til uttrykk i vers 11: ”Ve den ugudelige! Det skal gå ham ille. For det hans hender har gjort, skal bli gjort mot ham selv.” Det var noe som til fulle skjedde i Juda og Jerusalem da landet og byen ble erobret av kaldeerne, Det vil også gå slik i samme situasjon med de ugudelige i Norge, om de ikke vender om.

For dette er faktisk den eneste redningen for land og folk, enn sann og rett omvendelse av så mange som Herren krever, om Han skal være villig til å berge land og folk.

For hør bare hva Han sier gjennom profeten Jesaja i det 10. verset: ”Si at det går den rettferdige godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger.” Når det er tale om ”den rettferdige”, er det den det siktes til, som ved troen på Herren har fått sine synder forlatt og dermed står syndfri og ren i Guds øyne.

I vår situasjon er det den levende troen på Jesus, skapt av Ham ved evangeliet ved hvilken en er erklært rettferdig for Ham av nåde og født på ny ved Den hellige Ånd til gjerninger til Guds ære. Her går veien til frelse og redning både for èn og for folket i denne så alvorlige tid.