Jesu herlighet - Det kristne håp

Av Stein Henriksen

Budskapet fra Herren i de siste versene av Efeserbrevets 1. kapittel retter blikket vårt fremover mot tidsavslutning og mot evighet.

Men det har også med situasjonen å gjøre for det kristne mennesket og for den kristne menighet i tiden mellom Jesu himmelfart og gjenkomst. Altså med slikt som er aktuelt for oss i dag.

I den forbindelse blir vi minnet om at i denne tiden har Herren Jesus Kristus all makt over hele skaperverket. For det står jo slik i versene 20-22: «......og satte Ham ved sin høyre hånd i himmelen, over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la Han under Hans føtter, og gav Ham som hode over alle ting til menigheten,»

Og hva er mer rimelig? For Jesus Kristus er jo Sønnen, den annen person i Gud, og likesom Faderen er Han fra evighet og til evighet

Det er Han som har åpenbart Gud for oss, som det står i Johannesevangeliets 1. kapittel: «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn som er i Faderens skjød, Han har forklart Ham.»

Og det har Han gjort på forskjellig vi: Han har gjort det ved skapelse og oppholdelse. For det er det Sønnen, Jesus Kristus som har stått for. Som vi da også blir minnet om det i det samme Johannesevangelium: «Alt er blitt til ved Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» Enda mer utførlig blir det lagt frem for oss i brevet til Kolossenserne, hvor det står slik: «Og Han er bilde av Gud den usynlige, den førstefødte fremfor en hver skapning. For i Ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved Ham og til Ham,........og alle ting står ved Ham.»

Sønnen, Jesus Kristus, det er Han som er Skaperen og Oppholderen. Det er Han som åpenbarte seg i Den gamle Pakt som Israels Gud. For i det 1. Brevet til korintierne står det slik i det 10. Kapitel: «......og de åt alle av den samme åndelige mat og drakk alle av den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus.»

Så er det altså ved Sønnen, Jesus Kristus, Faderen i det hele har åpenbart seg. Det har skjedd ved skapelse og oppholdelse. Det har skjedd ved Jesus som Israels Gud i Den gamle Pakt.

Så er det da ikke mer enn rimelig at Jesus, etter himmelfarten, trer inn igjen i den posisjonen Han hadde før Han lot seg føde inn i vår slekt - som Herren over alt det skapte. Som «kongenes Konge og herrenes Herre,» som Lederen av historiens gang.

Nå er det vel så at nettopp dette siste er en kilde til uoverstigelige problemer for mange. Verden er full av ondskap, grusomhet og lidelse. Kan det virkelig være så at Herren tillater at alt dette skjer? Han gjør nok det. Herren har selvsagt intet med synden å gjøre. Synd er jo nettopp alt som er i strid med Hans vesen og vilje. Men når det gjelder ytringene for synden, kan intet skje uten at det skapes av Ham

Slikt er naturligvis uforståelig tale for de som ikke anerkjenner Bibelens Ord om Guds vrede over synd.

Jeg skal ikke gå mer inn på dette. Bare minne om at endetidens store katastrofer og grusomme kriger, slik det tegnes for oss i Johannes’ Åpenbaring, ikke er noe mennesket ordner med selv. Det er Satans og menneskets skyld og ansvar, uten tvil, for det er en følge av synd. Men samtidig er det noe Herren sender som uttrykk for sin vrede.

På den annen side, samtidig som vreden tar seg av synd og syndere, baner den veien for nåden og kallet til frelse. For Herren bruker lidelsen til å knekke hovmot og syndemakt, og dermed bane vei for sitt rike.

Allikevel, det som først og fremst har betydning for den troende menighet i denne sammenheng, er at når Han som er Frelseren og menighetens Herre, samtidig har all makt over alt det skapte - på dette vis også over Satan og demonene - kan den kristne kjenne seg helt trygg også i endetidens fryktelige lidelser og enorme katastrofer. Alt dette er under Herrens kontroll, og Han bevarer sine, ikke nødvendigvis for all lidelse, men for alt som skader. Og gjennom alt sammen fører Han sine frem mot det som er målet for den enkelte troende likesom for menigheten.

I samband med dette er det både viktig og oppbyggelig å huske på at i kraft av rettferdiggjørelse og gjenfødelse er den troende gjort til ett med Herren. Som rettelige barn av Ham har vi del med Ham i Hans storhet og herlighet.

Sannelig, med rette må vi si med Skriften at den troende ikke er av denne verden. Nei, her er en fremmede og utlendinger, representanter for det himmelske fedreland i et fremmed land.

Så er en da også i denne verden, ikke primært for å nyte dens goder, men for å fremme Gudsrikets sak. Og det er for at dette kan skje, at menigheten og den enkelte troende blir rustet ur med de Åndens gaver som den første menighet fikk på første pinsedag

Gudsriket vokser på åndelig vis ved at enkeltmennesker blir omvendt, gjenfødt og ført inn i helliggjørelsens vekst i Herren. Men for at det kan skje, må menigheten og den enkelte kristne være rustet ut med Åndens gaver. For uten disse kan ikke Ånden arbeide gjennom oss.

Men næret med nådens midler og rustet ut med Åndens gaver vokser menigheten sin vekst i Herren innad og utad hen mot det mål som blir nådd når Herren kommer igjen. Da forvandles menigheten til Det evige Riket under den nye himmel på den nye jord. Da skal den enkelte kristne få »herske med» Herren, så fremt en har lidd med Ham i vanære. Og da har menigheten nådd det mål som er satt for den i sin vekst som Jesu « legeme, fylt av Ham som fyller alt i alle.»